Side:Sverres saga 1914.djvu/15

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

diktert av Sverre og ialfald gir et tro billede av hans politik og hans syn paa det, som trængtes til landets fremhjælp. Vi kjender paa denne vis Sverre bedre end nogen anden av vore gamle konger. Og vi kan ikke la være at beundre meget ved ham, hans klokskap, hans snarraadighet, hans evne til altid at finde utvei i farens stund. Vi skjønner, at han raget et hode op over sin samtid ved sit vide syn, sit maatehold, som var ukjendt i den tid, sit sedelige alvor og sin seige utholdenhet, Han stredes, føler vi, ikke bare for sig selv, men ogsaa for kongedømmet, slik som han vilde ha det laget. Men vi kan ikke beundre alt ved Sverre. Han kjendte menneskene bedre end de fleste og saa tvers igjennem dem. Men han hadde lettere for haansord end milde ord om sine uvenner. En kan ogsaa tvile paa, om han altid var helt ærlig og oprigtig. I sine taler, især i første del av sagaen, fører han svært ofte Guds ord i munden og taler (som i kap. 20) om ydmyghet og sagtmodighet. Men en har vanskelig ved at tro, at den kritiske og rationalistiske Sverre, prestenes fiende, var en virkelig religiøs natur. Mange gaar endda videre. Alt i Sverres egen samtid var det mange, som trodde, at Sverre var en bedrager. I vor tid har Ludvig Daae i en avhandling i «Historisk Tidsskrift» søkt at bevise dette[1], mens Gustav Storm[2] fuldt og fast trodde paa hans kongelige byrd. Om dette vil dog forskerne rimeligvis aldrig bli enige, og saa svært stor vegt ligger det heller ikke paa det. Sverre var ialfald et dugeligere kongsemne og hadde bedre vet paa at styre land og rike end hans motstander Magnus Erlingssøn, endda jeg tror, at sagaens billede baade av kong Magnus og av hans far Erling Skakke er noget fortegnet. Ja billedet av Erling er næsten karrikert; han skildres som en stivsindet, svak og fordrukken gamling. Vi faar dog indtrykket av, at den norske stormandsklasse paa Sverres tid var begyndt at komme i forfald og degenerere, og at Sverre har set dette og handlet ut derfra. Anderledes var det med geistligheten. Prester og munker repræsenterte i mange maater tidens bedste og høieste kultur; men det kunde Sverre, den tidligere prest, ikke dømme retfærdig om. Av Sverres vigtigste motstandere mellem biskopene, erkebiskopene Øystein og Eirik, gir dog sagaen intet billede, og om biskop Nikolas har den ikke andet at sige end, at han hadde «hjerte som en hare og forstand som en ræv». Baglerbispen er visselig tegnet altfor sort.

Saaledes er Sverres saga, endda den i sin fremstilling er rolig og nøktern og næsten aldrig tillater sig utfald mot motstanderne, likevel et partiskrift

  1. Ludvig Daae, Var Sverre Kongesøn? Hist. Tidsskr. 4 R. B. III, s. 1—29.
  2. Gustav Storm, Kong Sverres fædrene Herkomst sammesteds 4 R. B. II, s. 163—191.