Side:Sverres saga 1914.djvu/14

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

under denne. Derimot er det stor likhet mellem den senere del av Sverres saga og «Haakons, Guttorms og Inges saga», ialfald er likheten stor med begyndelsen til denne saga, hvor den fortæller om Haakon Sverressøn. Jeg tror, at samme mand har skrevet begge sagaer[1]. Hans navn kjender vi ikke, men han maa ha staat Sverreætten nær og ha hat godt kjendskap til Norge. Det er ogsaa mange andre tvilsmaal med hensyn til Sverres saga. P. A. Munch trodde, at abbed Karl oprindelig skrev paa latin, og at Styrme Frode siden oversatte hans levnetsskildring paa islandsk. Konrad Maurer stiller sig tvilsom. Jeg kan med Finnur Jónsson ikke tro, at saa har været tilfældet. Dertil er sproget, i første som i anden del, altfor friskt og naturlig. De norvagismer, som forekommer, f. eks. ekki vetta og kyfla (kap. 131), taler ogsaa imot dette. Det har været nævnt, at Sverres stedfar i kap. 1 kaldes Unás, og at dette skulde være en latinisert form av mandsnavnet Uni, som han kaldes i den færøiske tradition. Men saa er det ikke. Unás er tvertimot et navn, som ikke sjelden bruktes. Mellem Sverres skalder nævnes saaledes en Vnas Stephansson, som mulig var hans søstersøn. Ogsaa fra Norge kjendes navnet. Det er egentlig et adjektiv og en sideform til óneiss (úneiss) «ypperlig, fortræffeligt[2]

Sverres saga er fra først til sidst en levnetsskildring. Den gir os ikke Norges, men bare Sverres saga. Den fortæller om strid, om færder tilsjøs og tillands, om opstand og lignende. Derimot siger den næste intet om landet og om folkets kaar, om alt det nye, som fulgte med Sverre (det var jo en hel social revolution) eller om hans nye statsskik. Om forholdet til fremmede magter taler sagaen heller ikke. Hvor den fortæller om de ribbalder, som Johan uten Land i England sendte til Sverre, nævner den saaledes intet om det forbund, som uten tvil maa ha været sluttet mellem begge konger. Om striden med kirken taler ogsaa sagaskriveren litet og med stor varsomhet, og det er ikke let at se, hvorledes han her har staat. Dette hænger rimeligvis, som Finnur Jónsson mener, sammen med, at forfatteren var geistlig og derfor ikke vaaget aapent at tale Sverres sak.

Sagaen gir os først og fremst et enestaaende indblik i Sverres lynne; især i første del lærer vi manden at kjende, slik som han selv vilde, at eftertiden skulde kjende ham. Især lærer vi ham at kjende gjennem talerne, hvorav uten tvil mange er egte, mens andre — som talen i Bergen 1186 — rimeligvis er

  1. Jeg skal i fortalen til Haakons, Guttorms og Inges saga prøve at vise dette.
  2. Navnet er først rigtig forklart av A. Noreen, Altisländische und altnorwegische Grammatik (3 Aufl.) § 54. 3 b.; om dets forekomst se E. H. Lind. Norsk-islandske dopnamm sp. 1058 f.