høie nasjonale statsstillinger, 67 høie embeder i kirke og samfund, 4 collegepresidier, 23 professorembeder, 74 stillinger som øverste leder av store fabrikker og sammenslutninger og 18 bankpresidier. Det er en familie i gruppen som har 34 kjente slektninger, tilstrekkelig fremragende til å bli nevnt i Appleton’s Cyclopedia of American Biography eller i «Who’s Who», ved siden av mange andre noe mindre kjente.»
Disse undersøkelser opsummeres således: «omtrent halvparten av verdens store menn og kvinner er født av store forfedre eller har efterlatt sig store efterkommere... og videre: omtrent en prosent av verdens befolkning har frembragt en halvdel av verdens førende skikkelser, mens de utallige millioner almindelige mennesker har nøiet sig med å frembringe den annen halvdel.»
Meget interessante — og meget lærerike er ifølge Lothrop Stoddard, Woods undersøkelser av de europeiske kongehus. Her har vi en klasse mennesker, om hvilke ingen kan betvile at deres omgivelser er så gunstige som mulig. Hvis gunstige omgivelser fremfor medfødte evner var årsaken til at folk slo igjennem, burde de fleste av denne klasses medlemmer ha vist sig fremragende, til og med i noenlunde lik grad, da mulighetenes dør står åpen for dem alle. Og dog forholder det sig nærmere omvendt. Tross de gunstige livsvilkår som så å si overalt er til stede, viser det sig at fremragende egenskaper hos kongelige personer ganske som i andre klasser er et utpreget «familieanliggende». Kongelige familier er ikke spredt på måfå over det genealogiske kart, de er samlet i genealogiske kjeder, bestående av innbyrdes nærbeslektede individer. En kjede har sitt midtpunkt i Fredrik den Store, en annen i dronning Isabella av Spania, en tredje i Vilhelm den tause og en fjerde i Gustav Adolf. Og det er verd å legge merke til at også utpreget undermålsbegavelse blandt kongehusenes medlemmer er utsondret på samme måte; når kongelige personer er dårlig utrustet, ligger også det i slekten.
