tilbøieligheter finnes konsentrert. Platen er eksponert. Den kommer i livets fremkallervæske, som man kaller miljø og opdragelse. Langsomt svinner det uniforme, hvite belegg, hist og her kommer linjer, konturer, skygger frem, man begynner å ane hvad som kommer — platen får fysiognomisk preg. Men så svak er livets fremkallervæske, at den i et tidsrum av et helt menneskeliv kun formår å fremkalle en brøkdel av det egenskapskompleks platen bærer på. På enkelte steder er væsken svakere, på andre steder sterkere, og man kan ved kunstig fortynning eller konsentrering bidra til å hindre eller fremskynde prosessen. Men hvad man ikke kan, det er ved kunstige midler å forandre den engang eksponerte plates oprinnelige karakter, eller å fremkalle noe som ikke finnes på platen. Man kan anvende raffinert retoucheringskunst, man kan sette platen i glass og ramme, men forandringen vil kun bli tilsynelatende.
Enhver av oss er som en slik ufullstendig fremkalt fotografiplate, mere eller mindre retouchert, mere eller mindre i glass og ramme. Vi bærer vårt preg på grunn av de egenskaper som vi legger for dagen, som vi ikke legger for dagen, og som vi tilsynelatende legger for dagen.
Slik står enhver av oss dårligere eller bedre rustet for kampen for tilværelsen, med større eller mindre disposisjon for alle tenkelige egenskaper og tilbøieligheter. Vi vet at gunstige anlegg fremmes av gunstige omgivelser, likesom man nok undertiden kan bidra til å hindre en uvelkommen egenskaps «utbrudd». Men hvad ingen makt i verden kan endre, er disposisjonen som sådan, selve anlegget.
La oss, for å bli klar over dette problem, betrakte en egenskap som «erhverves ved øvelse», f. eks. en pianists fingerferdighet. En pianists fingerferdighet er ikke medfødt som sådan. Derimot er der ingen tvil om at disposisjonen til fingerferdigheten arves. En skarp iakttager ser ved første blikk om en hånd har klavertekniske kvalifikasjoner eller ikke, selv om denne hånd aldri har rørt ved et instrument. Hvis nu et individ som er i besittelse av en fingermekanisme, hvis anatomisk-fysiologiske kvalifikasjoner kan sammenlignes med en Friedmanns eller en Backer-Grøndahls, efter 10 års iherdig øvelse formår å bringe det tilsvarende langt, heter det: erhvervet ved øvelse. Dermed mener man: Pianisten har tilegnet sig og utviklet en ny egenskap, som han ikke før besatt. Og allikevel er der ikke skjedd annet enn hvad den skarpe iakttager kunde ha fortalt oss for lang tid siden. I virkeligheten har pianisten ikke erhvervet sig sin tekniske ferdighet. Han har fremkalt den.
Og således som det er med fingerferdigheten, er det også med andre egenskaper, respektive anleggene til samme. Enkelte anlegg fremkalles tidlig, andre sent, enkelte fremkalles så og si av sig selv, andre må fremkalles kunstig. Om et menneskes synsevne vet vi at den praktisk talt er fullt utviklet fra begynnelsen av og ikke kan «utvikles» eller forøkes ved øvelse. Om andre mere kompliserte egenskaper — f. eks. de fleste sjelige egenskaper — vet vi at de fremkalles langsomt og efter hvert og i høi grad er avhengig av miljø og øvelse. Men også disse egenskapers utvikling er begrenset og begrensningen finner man forut bestemt i kimcellenes kromosomer. Det er ikke øvelse som gjør mester, det er øvelse som viser mesteren. Man fristes til å omskrive Goethes ord: Durch die Übung zeigt sich des Meisters Begrenztheit.
