En hyppig forekommende innvending mot arveligheten av den store begavelse er den at genier, som det heter, ofte får ubegavede barn. La oss se litt på hvordan det forholder sig med dette.
Vi vil se bort fra de høist kompliserte vekselvirkninger mellem geniet på den ene side og hans miljø i fortid og samtid på den annen, med andre ord den sociologiske og historiske side av saken. Det er geniet som fremragende naturbegavelse vi vil betrakte. Kan en sådan fremragende begavelse få ubegavede barn? Vårt instinkt sier nei. Vår erfaring sier: umulig er det ikke. Vi må imidlertid ikke glemme at «fremragende begavet» og «ubegavet» er høist udefinerbare og uavgrensede begreper, og at det ikke nettop er den mest flatterende belysning for en sønn å stå i skyggen av sin store far. Vi tror at man ved en mere inngående undersøkelse som regel vil finne at de «ubegavede barn» ikke er så ubegavet allikevel. Vi bør helst stille spørsmålet litt anderledes: Hvorfor er en «fremragende begavelses» barn ikke like begavet som han selv? Biologien lærer oss at vi får halvparten av arvestoffet gjennem den ene og halvparten gjennem den annen av foreldrene. Betingelsen for at en «fremragende begavelse» for annen gang skal kunne opstå, er nu den, at det nykombinerte arvestoff er av samme høiverdige kvalitet som det den «fremragende» far var i besiddelse av, og det er innlysende at chancen for at dette skal slå til, vil være desto mindre jo dårligere det arvestoff er som vedkommende får gjennem moren. «Fremragende begavelse» er ikke en egenskap som arvebiologisk kan sidestilles med en hvilken som helst annen egenskap — f. eks. brunøiethet. Her vil arvelighetsforskeren kunne fortelle oss at en brunøiet far meget ofte får like så brunøiede barn som han selv, selv om moren skulde være mindre brunøiet. For øinenes farve synes arvelovene å være forholdsvis enkle. Ved den «fremragende begavelse» derimot, hvor vi har med et så innviklet kompleks av forskjelligartede og forskjellig virkende egenskaper
