Mangelen på biologisk syn preger også for en stor del det
pedagogiske arbeid som er utrettet. De store lærere og moralister
har nesten uten undtagelse vært optatt av det
miljømessige syn. «Overlat opdragelsen til mig,» skriver Leibnitz,
«og jeg skal i løpet av et århundre omforme Europa.» Ni tiendedeler
av alle mennesker er blitt gode eller slette, duelige eller
uduelige for samfundet ved undervisning eller mangel på
undervisning, fremhever John Locke, og Helvetius hevder med
overbevisning: «Alle mennesker er født like og med de samme evner,
all forskjell beror bare på opdragelsen.»
Den samme innstilling preger også for den største del våre dagers pedagoger om enn i mindre proporsjoner. Skolens lærere innprenter barna miljøets og opdragelsens betydning, for derved å oprettholde teorien om deres avgjørende betydning for elevenes utvikling.
Imidlertid lærer erfaringen oss hvordan mennesker som er vokset op i gunstige omgivelser og har vært gjenstand for heldig påvirkning, allikevel ikke er blitt noen begavelser, men tvert imot ganske middelmådige, fordi de fra begynnelsen av var arvelig utrustet med ringe muligheter, og hvordan omvendt mange tross dårlig miljø har nådd til topps. Man kan bare legge merke til hvordan skoleundervisningen virker forskjellig på de forskjellige individer. Enkelte kan ha sitt store utbytte, mens det for andres vedkommende kan være sparsomt bevendt. Hvis det var så at skolen gjorde utslaget, måtte alle elever bli like dyktige.
Å anerkjenne arven betyr ikke det samme som å underkjenne betydningen av det ytre forhold. De beste omgivelser er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men de vil bare virke innenfor arvestoffets ramme.
Den levende organisme kan sammenlignes med en fotografisk plate, som er blitt eksponert gjennem de to små linser — kimcellene — i hvis brennpunkt — kjernen med sine kromosomer — alle individets kommende egenskaper og
