samhold innen familien er et eldgammelt grunndrag i det romerske vesen, og på det er romersamfundets gentilopfatning bygget op. (Ihering.)
«Eget hus og barnerikdom er for den romerske borger livets mål og kjerne. Døden er intet onde, for den er nødvendig, men dør huset eller endog slekten ut, er det en ulykke for selve samfundet» (Theodor Mommsen). Det å sette hus og være fruktbar var i det gamle Rom borgerplikt. Cicero beretter at ugifte menn blev avkrevet særlig skatt. På den annen side bemerket Mommsen at det kanskje eneste eksempel på offentlig understøttelse i det gamle Rom er den bestemmelse at en far, hvis hustru fødte ham tvillinger, skulde få bidrag av staten.
Efter romersk lov kunde mannen gifte sig når han var fjorten år, kvinnen når hun var tolv. Tidlige giftermål må i den eldre tid ha vært meget hyppige. Retten til å sette ut barn var innskrenket ved lov. Alle sønner — undtagen vanskapninger — og minst den første datter måtte leve op.
Ekteskapet var i det gamle Rom et hellig forhold og blev inngått ved religiøs vielse. Når man hører den gamle definisjon av ekteskapet (consortium omni vitae, divini et hamani juris communicatio) så må man uvilkårlig tenke på det kristne ekteskap. Mannen var husherre, men ikke tyrann. Kvinnen var hans ektefelle i ordets videste betydning, hun stod i rang og verdighet, om enn ikke i makt, ved hans side, jevngod med ham. «Intet folk i den gamle verden, grekerne ikke undtatt, satte kvinnene på en så verdig plass i samfundet som romerne. Det kvinnelige kjønn var efter romernes opfatning ikke bare fullt jevnbyrdig med mannen og var derfor ikke i social henseende satt tilbake på noe vis, som hos alle førromerske folk, men kvinnen var gjenstand for høiere aktelse og stod et trinn over mannen. Den strenghet hvormed man voktet over decorum både overfor kvinnen og hos dem, den ømfintlighet som man viste med hensyn til sistnevnte forhold, den høiere sedelige renhet, som man forlangte av kvinnene, den innflytelse man
