de vilde ikke lenger gifte sig, eller dersom de giftet sig vilde de ikke opdra alle sine barn, men bare ett eller i høiden to for å efterlate dem sine rikdommer og la dem vokse op i ødselhet. Således øket ondet raskt uten at man merket det. For når det bare var ett eller to barn kunde de lett rives bort og selvsagt måtte da husene bli stående øde og forlatt, og likeså måtte byene litt efter litt avfolkes og bli maktesløse.»
Det annet store oldtidsfolk i vår verdensdel, romerne, er av en moderne sociolog F. Müller-Lyer, blitt betegnet som familiefolket fremfor alle andre. Selve ordet «familie» er romersk. Som alt annet hos dette folk er også slektslivet gjenstand for en omfattende lovgivning. Alle forhold innen familie og slekt er rettslig ordnet, og gjennem de overleverte lovverker har vi nøie kjennskap til alle disse innretninger i det romerske samfund.
Grunnlaget for Roms forfatning er familien og det herskapsforhold, som råder innen den. Faren — pater familias — er uinnskrenket herre. Han råder over eiendommen, har domsmyndighet, han avgjør giftermålssaker, ja han bestemmer over familiemedlemmenes liv og død. Han er dommer, prest og befalingsmann på en gang. Husherrens uhyre makt er for øvrig ikke spesifikt romersk. Den har sitt ophav i en eldgammel, vidt utbrett patriarkalsk samfundsorden, som riktignok har fått en særlig vekt og betydning hos romerne og gjennem dem hos alle Europas folk i de følgende tider. Man forestiller sig ofte det romerske hus som et strengt og dystert fengsel, hvor ømme menneskelige følelser ikke kunde trives. En av de største kjennere av romersk rett og ånd, Rudolf von Ihering, har vist at nettop det motsatte var tilfellet. Husherrens ubegrensede makt gav ham det rettslige middel til å virkeliggjøre husets bestemmelse, til å holde all ytre og indre ufred borte, og til å gjøre hjemmet til «kjærlighetens frie helligdom». Det faste
