syke mennesker som i mere eller mindre grad mangler kontroll over sine handlinger, i mere eller mindre grad er uskikket til å ferdes på fri fot, i mere eller mindre grad er farlig for sine omgivelser, og i mere eller mindre grad er uskikket til å sette etter kommere inn i verden.
En biologisk klassifisering av forbrytere vil også vise en annen ting: at de helt unormale typer er relativt fåtallige. Det er overgangstypene, de såkalte «morone» typer som er de hyppigste og forsåvidt også de skadeligste. Meget hyppig stammer de fra forbindelser mellem normal og åndssvak. Deres forstandsevner kan være normale, eller iallfall tilsynelatende i orden, slik at noen defekt er vanskelig å konstatere, men allikevel er den der, en liten brist i følelseslivet eller mangel i balansen, som bevirker at den morone ikke handler som et almindelig normalt menneske. Det er denne type som danner grensetilfellene, «the borderline cases» og utgjør gangsterne i de store byer og residivistene verden over.
En biologisk undersøkelse av forbryterne vil gi oss et sikrere holdepunkt i behandlingen av selve mannen enn om «den revolver han brukte var uladd eller ikke», eller «den hytte han brøt inn i var avlåst eller ikke».
Den nye stat på biologisk grunn vil forlange at forbryterne alt efter sine biologiske forutsetninger, skal behandles ikke for hvad de har gjort, men for hvad de er, og såvidt mulig fordeles mellem asylene, sykehusene og — friheten.
