Ved et rettsmøte i Nürnberg for et par år siden, var jeg vidne til at en anklaget
— han var anklaget for sedelighetsforbrytelse — sa noen ord, som vårt nuværende
samfund kan merke sig. Ordlyden av hans tale blev ikke nedskrevet og han blev
også avbrutt av en utålmodig dommer, men innholdet var omtrent følgende:
— Dere, sa han — vil dømme mig. Med hvilken rett gjør dere det? Hvad vet dere om de krefter som driver mig, de onde ånder som behersker mig. Andre kaller det oprørende, avskyelig og vil straffe mig for det, de tror det hjelper å stenge mig inne. Men det hjelper ingen ting... — I de tause, mørke netter dreper jeg, ødelegger jeg, nyter å ødelegge — fordi jeg engang er skapt slik, fordi driften i mig er sterkere enn alt annet. Min far var en drukkenbolt som hengte sig i cellen, min mor var en tøs, og gudene må vite hvor mange idioter og forbrytere der finnes i min slekt. Verden ser på mig med avsky, med redsel, jeg ser på den med hat. Jeg forbanner den dag jeg blev født.
Dere — dømme mig! Nei, idag vil jeg stå som anklager mot dere og deres forgjengere, som lar slike individer komme til verden. Dere kaller mig forbryter, men det er et spørsmål om det ikke er dere som er forbryterne.
Ved behandlingen av forbryterspørsmålet, må man ikke glemme det biologiske moment. Det er ikke forbrytelsen, men forbryterens art som er det avgjørende, og bør danne det grunnlag hvorpå man tar de praktiske forholdsregler. Et avgjørende moment er dette: Kan det befryktes at han begår nye forbrytelser? Taler sannsynligheten for at han atter vil komme under de omstendigheter hvorunder han begikk sine tidligere forbrytelser?
Dersom en mann under spesielle omstendigheter, f. eks. på grunn av den særlige stilling han inntar, forledes til å begå en forbrytelse, må han i sin almindelighet antas å holde sig innenfor lovens ramme, dersom han ikke fortsatt beklær nettop den samme stilling.
Helt anderledes må man bedømme den klasse av forbrytere som går inn under betegnelsen «unormale forbrytere», og hvis ugjerninger er utslag av en sykelig reaksjonsnorm. Også i disse tilfeller er det liten mening i å anvende «straff» i form av fengselsstraff. Det kan ikke nytte, slik som samfundet nu gjør, å sende dem inn og ut av anstaltene. Slike mennesker må ikke straffes for hvad de har gjørt, men behandles for hvad de er:
