Det er ofte, og sikkerlig med en viss rett blitt fremhevet at et samfund har de forbrytere det fortjener. Samfundet har plikt til å sørge for at de individer som fødes har chansen til å bli hederlige mennesker, og ikke forutbestemt til ulykke og undergang. Er slike individer først kommet til verden, kan det lite hjelpe å omforme dem ved «forbedring eller straff». Det har desverre ofte vist sig å være fullstendig nytteløst. Men er vi først kommet til klarhet over disse ting og allikevel i tankeløshet og likegyldighet lar det fortsette, da fortjener vi selv å erfare hvad det vilde si å bli ført inn i en celle og høre døren bli slått igjen efter oss. Vi fortjente å føle den redsel som vilde gripe oss hvis noen sa: Du er fortapt, du skal fradømmes din frihet.
