BEFOI.KNING. O ( To tylvter gamle sten fra 1S’etesdalen Moyann sitj’ i skaalepadde, O brurineî gange inn. l)e tar ’kji ljoSi fyr’ dai tendrast de lyser av blomekjinn. Hesten min i tuni st1en(le, paa grene høytti ’an kjamslar. O sjave gjeng eg i drykkjestoga, eg gjer baadi kve o dansar. Eg hev a liti bjeddegjaif. hu haite Lilje-ljome. Hu e so go um vaaro, hu stidder’ seg haim ti none. Eg hev a liti bjoddegjait1, hu haite: Hoppe ti. Lat de lisle jole-hovui drikke sum de vi. C Kalle grant o sauemjaakk, de æ hjurings rett-. O fyst ’an kjem i haime-hod(li. daa hjalar“ ’an so lett“. Langeluen o bukkehonni, de vi eg slett al1i hoyre, men baanegraaten o fioytelaaten de lillar so vent i mitt oyra. Skyne drag’ upp i noraustri O himmelen fere ti klæast-; himmelen klæist i sy1—gjed1—akt, mangt maa den unge ræast. Tappi no av ut-i sylvarskaali, o la’ ’kko ’kji tyste lengji. her æ a b1—ur haa ven O snill, her fygjer so kaate (lrengji. Der stend a bjork aa ben-gaa nor o vie so vaks’ ’ennis røta: O so æ no fulli karmansl1ugjen, de fyst’ ’an kjeme paa fota. «I Bykle sokn kampe da folane nore dai Vallbyggjann (lai vente. I Hylesta live da av fure1—otinn, dei Skottesekkjinn da-i hente.» I l11“ndekonerne. — 2 stidde: st-ille: komme. s hgala huje med tonen
