Side:Norges land og folk - Nedenes amt 1.djvu/490

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

BBFo1.KN1NG. 477 fram unne upsæ, —som dei sto uppaa. Daa baaten va midtunne kasta dei kversin férleggans’e Stein ne i baaten. Aa, der blei slikt skrik, men so blei der stilt. Ola Jonson og Ummunn Halvorson va mæ paa Austlanne i 1814 mot svenskjen. Ola gjekk de vøst’e mæ. Han blei fanga og so svor han sæg unne svenskjen og slapp heim. Folk totte han va ærelaus’e. Men Ummunn va mæ heile tiæ og kaam heim som ein kar. «Me sleit vondt,» sae han. «Vøst va de iår mat. Fekk me eit granne mjøl, so kunne me kje faa kokt de; mange reidde grant i smaa’e vasspytta og auste de i sæg. Dei blei sjuke a de. Men ko sille me gjere? Me svalt sumtie so, at de gallt paa live. Og so dennæ rymingjæ alstøtt. Fyst me ha stansa sven- skjen, so kaam der jamt aader ti’ ryme ista’nfør aa jag’an heimatte. Some va so lej a rymingjæ, at dei ga sæg øve. So va de eigong æg va mæ og rymde; svenskjen va tettette. Gjivære mit va ladd’e. So lae æg mæg bakafør ein stor’e Stein og tenkte: fyst dei kjem’e no fram, so ska æg ta sikte paa ein, so han ska daa vist ligge der. De kan kje nytte aa skjote uten sikte; helles fer’e kulunn’ haa høgt og laagt øve vi’e brikann’, li’som naar svenskjen skaut ette okke. Jamen fekk æg skjote! .Eg laag og glutta ette svenska, so kaam min eigjen løtnan og treiv mæg i krajen og sp11r’e, Hm æg ville legge mæg ette og gji mæg unne svenskjen, og skjende og balera og kalla mæg de vøste han kunne Han trua mæg ti’ ryme mæ sæg. Me sprang bortette eit slett jor’e. Daa va svenskann’ kaamne fram o skogjen og skaut, so— de hagla. Løtnannen fekk ei kule i høræ og datt baklængs. «No bli de nok du, som kjem’e unne svenskjen,» sa’ æg. Men daa to’ ræsla mæg; æg sprang som eikko vo11dt. Æg kaam ut iein rugaaker, og der va blautt. Æg sprang o Skoann’, og der Stenn’e dei enno.» Ummunn blei aatte aar paa de fjere tjue. Han foor daa um i grænnæ og nærde sæg, men helt sæg paa Høgetveit. Æg va bare ni aar, men æg fydde mæ han i Kvinne1auliæ og fant vijju og i Knopeli ette gjurestaka. Naar me kvilde og vrei vijju, daa fekk æg han ti fértele. Men so va me gutungann’ leie ti’ erte han. De va um hausten, han sat og skar paa eikko bortpaa vollen, og kniven va hella imis. «Ko æ detten, du skjer’e mæ?» spur’e me. «Dettæ? de æ ein kniv veit æg.» — «Maa æg sjaa dennen kniven?» — “ËDennæ kniven?» Men daa skjønde han me narrast paa han. «jEg ska sete kniven i dykke.» Me rymde, han ette. Mor kaam ut i dønnæ. «Kvi fer’e di syssen?» spur’e ho. «KVi me fer’e syssæ,» sa’e Ummunn. ’«De æ dessæ stygge unga11n’; dei narrest paa gamle folk.» —— «La no du dessa gutann’ vei-e og kaam inn og faa kaffe.» Daa veit du han Va bli atte mæ same.