Det er klart, at man, hvis vidner oprindelig ikke have aflagt ed, blandt forbrydelserne maatte gjøre forskjel mellem mened og falsk vidnesbyrd for retten, og at omvendt en saadan skjelnen i strafferetten maa vidne om, at begreberne heller ikke udenfor dens omraade gik ind under hinanden. Og virkelig finde vi i begge hovedlove de to nævnte forbrydelser behandlede paa forskjellige steder, nemlig meneden i kristenretterne og det falske vidnesbyrd i anden forbindelse, og der gjøres bestemt forskjel mellem at „bera skrœk“ d. e. bære urigtigt vidnesbyrd, og at „vinna eið usœran“ d. e. aflægge mened. Saaledes belægger Gul. kap. 28 meneden med 15 marks bod, det siges ikke til konge eller biskop, med mindre den skyldige havde handlet af uagtsomhed og heller ikke var hovedmand ved edsaflæggelsen; thi da slap han for straf, medens hovedmanden i saa fald desuden maatte bøde 3 mark for hver, som han havde med sig. Kap. 60 straffer derimod skrœkváttar ufravigelig med en bod af 3 mark til kongen, hvorhos den skyldige for fremtiden tabte sin evne til at vidne i „saadanne sager“. Fr.2–46 sætter for mened 3 mark til biskoppen eller under de nævnte fritagende omstændigheder en forøgelse i hovedmandens bod af 5 øre, hvorimod 13–25 belægger skrœkváttar med en ufravigelig 3 marks bod til kongen og tillægger, at de desuden blev retløse og hverken kunde nyde eller bære vidnesbyrd siden.[1] Man har vistnok forsagt at forklare disse iøinefaldende uoverensstemmelser
saaledes, at begge lovsteder i hver lov handlede om mened, men
- ↑ Gul. kap. 28: En ef maðr verðr at þvi kunnr ok sannr, at hann vinnr eið usœran, æða leiðir aðra menn með sér, þá er hann sjálfr sekkr .xv. mørkum, en .iii mørkum fyrir hvern er svór með hinum, ef þeir vissu eigi at úsœrt var. En ef þeir vissu at usœrt var, fyrr en þeir vynni, þá gjalldi hver .xv. merkr sem hann. Gul. kap. 60: Þá eru þeir skrœkváttar – ok bera alldri vitni of slikt mál siðan, ok bœta .iii. mørkum konungi hverr þeirra. Fr. 2–26: Sá maðr er sver eið rangan hann sekkizt .iii. mørkum viðr biskup. En ef hann leiðir fleiri menn með sér á eið rangan, þá skal hann gjalda .vi. aura fyrir vátt hvern. En ef þeir vita at þeir soru rangt þá sekkjazt.iii. mørkum hverr þeirra. Fr. 13–25: Um skrœkvátta. En þeir menn er at skrœkváttum verða, þeir eru sekkir .iii. mörkum konungi hverr þeirra ok vera aldregi váttbærir siðan, ok enskis vitnis njóta ok réttarlausir.
