Bedømmelse af Resultatets Rigtighed (se M. L. VIII. 19[1], jfr. 3; B. L. 9, 10, 12). Lagmandens Orskurd blev saaledes ligegjældende med en Heredstingsdom, og for saa vidt endog bedre, som den deri trufne Afgjørelse af Retsspørgsmaalet ikke var Lagtingets, men alene Kongens egen Prøvelse underkastet. – Betingelsen for saadan Afgjørelse ved Lagmandens Orskurd maatte imidlertid være, at begge Petter var enige om at gaa Tinget forbi. Men den store Bekvemmelighed, som Adgangen til saadan Voldgift frembød i Forbindelse med Lagmandens officielle Stilling, havde naturlig til Følge, at denne Vej hyppig blev benyttet, og at det snart blev betragtet som aabenbar Vrangvillighed at vægre sig. Allerede Haakon Haakonssøns Rb. af 1244 (F. L. Indl. 16) udtaler dette ligefrem og sætter en Bod af 3 Mark for Undladelse af at møde efter Stevning for Lagmanden eller af at holde hans Orskurd.
I Magnus Lagabøters Lovgivning fremtræder Forholdet fuldstændig udviklet. Lagmanden er her Lagtingets Præsident og Lagrettens Formand. I Tilfælde af Meningsforskjel kan vistnok Lagretten, hvis den er enstemmig, overstemme Lagmanden; men hvis Lagretsmændene er af forskjellig Mening, er den, hvorfor Lagmanden erklærer sig. Dom (M. L. I. 4, jfr. VII. 24). Og M. L. I. 11 stiller Lagmandens Orskurd fuldkommen ved Siden af en Heredstingsdom; dog saa, at den vel kan indstevnes for Lagtinget, men tiden at dette, selv om Lagretten er enstemmig, kan underkjende den; hvorimod det har at gjøre Forestilling til Kongen som da med sit Raad paakjender Sagen[2]. Dette sidste var en ligefrem Følge af
- ↑ Þat er alt vita-fé, er váttar vitu, ok alt þat, er dómr dœmir manni; svá ok ef løgmaðr segir fé á hendr manni með løgligum laga-órskurði at gjalda øðrum manni. I
- ↑ M. L. I. 11: Nú skýtr maðr máli sínu unden løgmanni ok til løgþingis, þá rannsaki løgréttumenn innvirðiliga þat mál; ok þó at þeim sýnist øllum sá órskurðr eigi løgligr, er løgmaðr hefir sagt, þá skulu þeir eigi rjúfa løgmenns órskurð; en rita skulu þeir til konungs, hvat þeim þykkir sannara í því máli, ok slíkt rannsak, sem þeir hafa fremast at prófat; því at þenn órskurð, sem løgmaðr veitir, má engi maðr rjúfa, nema konungr sé, at løgbók vár vátti móti, eða konungr sjálfr sá annat sannara með vitra manna ráði; því at hann er yfir løgin skipaðr.
