Rasehygiene/11
På et møte i Medicinerforeningen (se neste avsnitt) blev de første ledesetninger eller reformforslag opstilt — et program hvis første post omhandlet dannelsen av:
En rådgivende komité for rasehygiene. En sådan komité blev allerede konstituert samme kveld 7. mai 1908. Denne norske komité er senere tilknyttet Den internasjonale organisasjon for rasehygiene.[1] Av uvurderlig verdi for den eugeniske bevegelse i disse første kampens år, var den hjelp som professorene Gustav Guldberg og Axel Johannessen ydet. Enn videre fylkesmann Haakon Løken, professorene Christen Collin og N. Wille. Den siste var komitéens formann gjennem mange år.
Et laboratorium for biologi og rasehygiene. — Vinderen Biologiske Laboratorium blev grunnlagt. Laboratoriet fikk snart flere offentlige opdrag, og fra 1916 statsstøtte. Det har virket som et «Clearing House» for innsamling av materiale og spredning av kunnskap om biologiske problemer, om slektenes reisning og forfall, om folkefornyelse, folkeernæring og folkehelse.
Selektiv indre kolonisasjon. En lov som kan betegnes som et første skritt til en indre kolonisering blev fremlagt i Stortinget av Johan Castberg og Alf Mjøen (Boligbankloven). Vedtagelsen av dette lovforslag førte til dannelsen av mer enn 60 000 nye hjem på landet. Det var en av de første lover bygget over et biologisk utvelgelsesprinsipp. Ansøkeren til statsbidrag fra «boligbanken» får nemlig ingen støtte medmindre han er så høiverdig at han kan opnå anbefaling fra sin egen kommune.
Progressivt lønnssystem og regressiv beskatning under hensyn til familiens størrelse.
Morstrygd og barnetrygd. Et første skritt er gjennemført i Stortinget av Johan Castberg.
Klasse- og gruppesystemer for fremstilling og salg av alkoholholdige drikke, med det mål å skyve forbruket fra de sterkeste til de svakeste alkoholgrupper. Enn videre blev likeledes som offentlig opdrag utarbeidet ved V. B. L. og gjennemført av Stortinget forslag til brennevinsforbud (som en krigsforanstaltning).
Forebyggelse av rase- og folkesykdommer som statsopgave. Efter et møte i Oslo med statsminister Gunnar Knudsen som leder, blev denne post satt op på venstres program.
Helseerklæring før ekteskap. Utarbeidet ved V. B. L. og fremlagt for Stortinget med det resultat at det ved første gangs behandling — 1915 — falt igjennem og ved annen gangs behandling 1918 blev vedtatt.
Segregasjon av bestemte forbrytere i arbeidskolonier. En sikringslov utarbeidet av Straffelovkomitéen (1929) er gjennemført og synes å funksjonere helt tilfredsstillende. Sikringsloven må iallfall betraktes som et heldig første skritt til en fullstendig segregasjon (livsvarig) for bestemte samfundsfårlige individer (jfr. nedenstående utredning).
Sterilisasjon av arvelig belastede åndssvake, morone, tilbakefallsforbrytere o. s. v. Det måtte en halv menneskealder til for å gjøre denne reform moden til gjennemførelse. Og det måtte en ordfører som Erling Bjørnson til for å føre den enstemmig igjennem (mot en stemme). Riktignok valgte stortingskomitéen det forsiktigere av de to innsendte forslag (Straffelovkomitéens). Men selv om denne form skulde vise sig mindre effektiv (jfr. den danske lov av 1929 og den skjerpede av 1934), så må straffelovkomitéens arbeid med denne sak hilses med glede.[2]
Lovforslag utarbeidet av Den norske komité for rasehygiene er oversendt Stortinget men ennu ikke tatt under behandling.
Enkelte av de ovenstående programposter må betegnes som mangelfulle og karakteriseres som et første skritt. Dette gjelder især mødretrygden, sikringsloven, sterilisasjonsloven og innvandringsloven.
Arbeidet med å fullkommengjøre disse reformer vil bli fortsatt ved vårt Laboratorium særlig efter at Norges Bondelag[3] er trådt inn for en viktig side av den positive rasehygiene og
nedsatt en komité for ættegransking og rasehygiene.Rasehygienens første fremstøt i Norge gjaldt forebyggelse av rase- og folkesykdommer, særlig kjønnssykdommene, et forslag som efter å være fremlagt 1908 som ledd i ovennevnte program, blev fremlagt i Magdeburg 1910, Dresden 1911, Paris 1913, og på et politisk landsmøte i Oslo 1915. Forslaget hadde trukket op følgende retningslinjer: ambulatorisk behandling, fri lægebehandling i offentlige hospitaler, offentlig oplysning om nødvendigheten av lægebehandling, tidlig behandling av smittsomme tilfelle, meldeplikt og, om mulig, angivelse av smittekilde, motarbeidelse av smitteoverføring, særlig ved salvarsan, isolasjon av visse farlige tilfelle, straffansvar for bevisst overtredelse, spredning av trykkskrifter som foreholder patienten hans plikter og ansvar. Landsstrykere og prostituerte, som på grunn av mindre eller større forseelser kommer i kontakt med politiet, skulde ikke settes på frifot så lenge de viser positiv Wassermann-reaksjon. Forretningsmessig utnyttelse av disse sykdommer forbys, hvorimot der skulde tillates et begrenset offentlig godkjent salg av forebyggelsesmidler. Enn videre: oplysninger ved populære skrifter og foredrag i de høiere skoleklasser, i sjømannshjem og militærforeninger. Helse-erklæring før ekteskap.
I Tyskland, hvor professor Schreiber i Magdeburg i 1911 gikk i gang med en slik profylaktisk-ambulatorisk behandlingsmåte, blev antallet av nye, friske tilfelle i Magdeburg og omegn i løpet av få år (1910—1914) redusert med over 50 prosent. I en rapport oversendt vårt Laboratorium i 1914 sier professor Schreiber: «Jeg ser den tid nærme sig da der vil forekomme dager uten nye friske tilfelle av infeksjon.»
I Belgia opnådde Boulanger gode resultater ved en lignende fremgangsmåte og i England lyktes det på initiativ av Mrs. Neville Rolf, som opgav sin stilling som sekretær i Den internasjonale Federasjon for Rasehygiene for helt å vie sig for kampen mot de veneriske sykdommer — i løpet av årene 1916—1926 å bringe spebarndødeligheten som følge av kjønnssykdommer ned med hele 57%. Også i Sverige, hvor man likeså gikk energisk frem i kampen mot kjønnssykdommene, efter noe nær de samme retningslinjer som det norske forslag bygget på, viser erfaringene hvad man kan opnå av gunstige resultater. Dermatologen ved vårt universitet, professor Bruusgaard, har opstilt en sammenligning mellem sundhetstilstanden i de to land, 6 à 7 år efter at det nye system til bekjempelse av kjønnssykdommene har virket i Sverige. Her skal anføres Bruusgaards tall for Oslo og de største svenske byer. Tabellen angir kjente tilfeller av tidlig syfilis i årene 1919 til 1924.
| Årstall | Oslo | Stockholm | Göteborg | Malmö | Hele Sverige | |||||
| Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | Menn | Kvinner | |
| 1919 | 656 | 258 | 1135 | 639 | 492 | 243 | 261 | 161 | 3739 | 2084 |
| 1920 | 495 | 218 | 677 | 353 | 292 | 142 | 152 | 89 | 2120 | 1101 |
| 1921 | 430 | 202 | 531 | 191 | 224 | 95 | 78 | 35 | 1572 | 600 |
| 1922 | 551 | 220 | 351 | 175 | 124 | 54 | 65 | 22 | 998 | 457 |
| 1923 | 508 | 203 | 229 | 102 | 90 | 39 | 50 | 28 | 784 | 346 |
| 1924 | 486 | 213 | 190 | 80 | 58 | 20 | 38 | 21 | 600 | 250 |
Året 1919 viser et forholdsvis høit antall tilfeller, hvilket antagelig har sin forklaring i efterkrigstidens tilstand. Det enorme fall i Stockholm i de derpå følgende år, er sikkert ikke bare en følge av systemet. Derimot er det gunstige samlede resultat for hele Sveriges vedkommende i disse år sikkerlig en følge av de nye metoder til bekjempelse av de veneriske sykdommer. Man må si at disse sykdommer for Sveriges vedkommende er sunket ned på et minimum. Ekselpelvis kan til sammenligning anføres at alene Oslo i 1924 hadde 700 nye tilfeller, mens hele Sverige bare hadde 850.
I rubrikk I, til venstre i nedenstående skjema finnes tabellene for nye tilfeller syke (kvinner) i Oslo i årene 1919—1924. I rubrikk II, til høire, er opstillet de tall vi vilde hatt dersom tilbakegangen hadde vært like så stor som i Stockholm:
| I Funne tall i Oslo |
II Beregnede tall for Oslo (i forhold til kjønnssykdommenes nedgang i Stockholm) | |
| 119 | 258 | 258 |
| 1920 | 218 | 143 |
| 1921 | 202 | 77 |
| 1922 | 220 | 71 |
| 1923 | 203 | 41 |
| 1924 | 213 | 32 |
Av rasehygienisk betydning er de bestemmelser som er tilføid ekteskapslovgivningen, særlig helseerklæring før ekteskap. Lægeundersøkelsen er gratis og utføres av en autorisert læge. Det gjelder hovedsakelig å konstatere om der hos ekteskapskandidaten eller hans familie finnes anlegg til sykdommer som sinnssykdom, forbryterske tilbøieligheter, alkoholisme og fremfor alt veneriske sykdommer. Så vel de svenske som de norske ekteskapslover tilråder ekteskapshindring i tilfelle av: psykiske defekter og syfilis i smittestadiet.[4] Ved andre veneriske sykdommer så vel som ved epilepsi og lepra er ekteskap tillatt, dog først efter at begge parter har fått full oplysning av en læge om alle de farer som truer dem eller deres eventuelle efterkommere. Uten å sjalte den individuelle frihet ut, er denne lov egnet til å skjerpe folkets biologiske ansvarsfølelse.
Også i alkohollovgivningen finner vi bestemmelser av ikke ringe eugenisk betydning. Spørsmålet om alkoholens skadelige innflytelse på kimstoffet skal her ikke behandles. Alkoholens virkning og sociale ødeleggelser er grunn nok til å bekjempe den. Systemet for stigende beskatning efter alkoholgehalten tilsikter å innskrenke bruken av de sterkere sorter, og føre forbruket over på de lettere.
Ved segregasjon forstår man en utskillelse av individer som viser sig uskikket til å ferdes fritt omkring i samfundet. De anbringes for kortere eller lengere tid, henholdsvis permanent, i landlige arbeidskolonier, hvor de gjør nytte for sig og hvor man søker å gjøre dem deres ophold så humant som mulig. Segregasjon er ingen form for straff, men en beskyttelsesforanstaltning fra samfundets side: man skaffer de samfundsfarlige og samfundsudyktige et opholdssted med så megen frihet, så megen hygge, så megen kjærlighet som det er mulig å gi dem. Det er bare en frihet som unddras dem — friheten til å begå ugjerninger og til å føre den elendighet som de selv lider under videre til nye slektledd.
Gjennemført segregasjon vil individuelt og samfundsmessig sett bety en vinning, både i biologisk, moralsk og økonomisk henseende. Biologisk — forsåvidt som reformen vil forhindre lavverdige individer i å formere sig. Moralsk — forsåvidt som reformen vil utelukke den urettferdighet som består i at unormale straffes, istedenfor å behandles som det de er. Og endelig økonomisk — idet reformen vil bevirke at individene istedenfor å gjøre skade gjør nytte for sig. Under en intelligent veiledning vil de kunne utføre samfundsnyttig arbeid. Det er endog sannsynlig at den slags anstalter, som bør være anlagt som små, lokale kolonier med haveanlegg og jordbruk, på det nærmeste kan bli regningssvarende. Sammenligner man hvad disse individer i frihet koster stat og kommune — blir segregasjonen en direkte statsøkonomisk vinning.
I Frankrike har det alt siden 1885 vært adgang til å internere vaneforbrytere for livstid. I England eksisterer der siden 1914 en lov som gir myndighetene adgang til å segregere visse typer av idioter og åndssvake på livstid. For at et individ skal kunne bringes inn under loven, må det påvises at det lider av konstitusjonell defekt mentalitet. Dessuten finnes i den engelske lov en rekke bestemmelser som skal sikre mot misbruk og upålitelig håndhevelse av loven. Enn videre forefinnes bestemmelser som går ut på at utilregnelige individer, som bør tas vare på ved segregasjon, ikke kan straffes som tilregnelige. Lignende forslag til en lovmessig gjennemførelse av segregasjon er blitt drøftet og har vært forelagt myndighetene, bl. a. i Amerika på initiativ av overdommer Harry Olson i Chicago, i Danmark ved justisminister Steincke.
Kort før sin død sendte den tidligere direktør for Hamar skole for åndssvake døve, Lars A. Havstad, en skrivelse til oss, hvori han gav uttrykk for sitt syn på disse spørsmål. Havstad skriver: «Når det gjelder å få lovregler som innskrenker «undesirable marriages» og tillike skaper vern mot åndssvake og lignende abnormes forbindelser i og utenfor ekteskapet, er det vanskelig å trekke op noen grei og tydelig grense. Måskje kan man skape et nytt rettsforhold, som kan betegnes som «statens formynderskap». Alle som er anbragt i eller bestemt for asyler, må naturligvis stå under dette. For skole-elevers vedkommende kunde kanskje bestyreren i forening med lærer råd og tilsynshavende (abnormskoledirektør, skoledirektør eller lignende), ved uteksaminasjon utpeke dem som ikke ansees som skikket til fremtidig å greie sig ved egen hjelp. Disses utvikling må da følges med opmerksomhet, og når de har nådd en passende alder, får det avgjøres om de kan «frigis» eller må vedbli å være umyndige. Døve (så vel som blinde) idioter må betraktes som en avart av idioter i almindelighet, mens man dog på grunn av deres mangel på hørsel og derav følgende absolutte stumhet, som ikke kan avhjelpes ved noen undervisning, må trekke grensen for hjelpeløshet noe høiere for deres vedkommende. Men så er det selvfølgelig både blandt de almindelige døve og blinde en del som nok er mottagelig for skoleundervisning, men ikke derfor kan bli selvhjulpne. En del av dem vil visstnok, efter at man har gjort forsøk på å la dem leve under sedvanlige vilkår, til sist havne i asylene — — — Høiere enn som så burde vel grensen trekkes når det gjelder spørsmålet om forplantning og om å stifte familie. — — — Jeg håper at jeg når saken kommer så langt, kan regne med Deres støtte.» Såvidt Havstad.
Sterilisasjonen går i korthet ut på å ufruktbargjøre individet. Dette skjer på forskjellige måter, av hvilken kastrasjon og vasektomi er de almindeligste.
Kastrasjonen er en operasjon ved hvilken testiklene hos mannen (ovariene hos kvinnen) fjernes. Operasjonen er å betrakte som en amputasjon som nu til dags på visse undtagelser nær (rituale og andre) kun utføres på medisinske indikasjoner. Helt til slutten av forrige århundre blev hyppig forbrytere, haremsvoktere, fanger, slaver etc. kastrert. Det er imidlertid godtgjort at individet i åndelig og legemlig henseende ofte skades overordentlig ved en sådan operasjon. (Fettavleiring, mangelfull utvikling av de sekundære kjønnsmerker, tap av libido sexualis etc).
Langt mere hensiktmessig er vasektomi. La det være sagt med en gang, at vasektomi kan utføres ved en lett og ufarlig operasjon på noen få minutter (Lenz).
Til forståelse av denne operasjon kan anføres: I testiklene (de mannlige kjønnsorganer) som består av hårfine kanaler, blir sedcellene dannet. Gjennem større kanaler og et helt kanalsystem på baksiden av testiklen som man betegner som bitestiklen, kommer disse celler inn i sedlederen, et ca. blyanttykt muskuløst rør som i lyskeregionen på begge sider gjennembryter bukveggen. Efterat hver av sedlederne har passert noen små blærer til opbevaring av seden, forener de sig i prostatakjertlen, hvis sekret animerer sedcellene til livlig egenbevegelse Uttømmelsen av seden foregår ved uvilkårlige muskelkontraksjoner fra sedblærene gjennem sedlederen, prostata og urinrøret. Operasjonen foregår på følgende måte: Efter å ha renset og desinfisert huden i lyskeregionen, foretas lokal bedøvelse, nogen minutter efter foretas et lite innsnitt på 2—3 cm. over det sted hvor sedlederen og de sammen med denne forløpende blodkar og nerver befinner sig. Sedlederen underbindes med silketråd på to steder i en avstand av ca. 2 cm. og det mellemliggende stykke skjæres bort. Derefter blir hudsåret lukket med hudklemme eller sting. Av hele operasjonen, som for en øvet operatør tar få minutter, merker patienten ikke stort. Dr. Sharp, som var en av de første som utførte operasjonen, anser den for å kunne utføres smertefritt på få minutter og som et lettere inngrep enn en tannekstraksjon.
Uheldige virkninger som følge av vasektomi kan ikke konstateres. Således beretter Sharp om 456 tilfeller som han har hatt anledning til å observere. I intet tilfelle har han kunnet konstatere ugunstige følger. Sharp utførte operasjonen som regel ambulatorisk. Den opererte kunde umiddelbart efter operasjonen vende tilbake til sitt arbeid. Denne sterilisasjonsmetode vil ikke ha noen uheldig innflytelse på den operertes følelsesliv. Han føler sig helt normal, og vil kunne utføre samleie som før. Den eneste forandring som er foregått er at uttømmelsen (ejakilatet) ikke inneholder sedceller.
Sterilisering av kvinner krever en langt mere inngripende operasjon (salpingektomi) idet man for å gjennemskjære egglederne må gå inn i selve bukhulen. En sådan operasjon er derfor omstendelig og ikke helt farefri. En metode som kanskje ved sterilisasjon av kvinner kan ha fremtiden for sig, da den er mindre farlig, er ad kjemisk eller elektrisk vei å bringe eggledernes innmunningssted i livmoren til å oblitere. Ved røntgenbestråling kan også opnås sterilitet, men metoden er mindre sikker og fremkaller ofte utfallssymptomer som ved kastrasjon. Sterilisasjon av lavverdige rase-elementer har vært praktisert i større stil i Amerika. Særlig i Kalifornia er reformen under ledelse av Gosney og Popenoe drevet gjennem med stor energi. I en av de mange publikasjoner over emnet oplyser Paul Popenoe at det på forholdsvis kort tid er foretatt mere enn 6700 steriliserende operasjoner i Kalifornia.
I Europa er sterilisasjon innført i Danmark, Sverige, Finnland, Tyskland, Norge. Følgende grupper er det gjennemgående adgang til å sterilisere: åndssvake, idioter, imbecile sinnssyke og seksuelt abnorme. For sistnevntes vedkommende kan kastrasjon komme i betraktning, for de andre den vanlige steriliserende operasjon. Som regel vil den frivillige form for sterilisasjon komme til anvendelse, dog er det adgang til i bestemte tilfeller å anvende den tvungne form.
Andragende om sterilisasjon kan stilles av vedkommende person selv, hans verge, direktøren for den anstalt hvor vedkommende befinner sig etc. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av medisinaldirektøren, medisinalstyrelsen eller spesielt nedsatte komitéer bestående av sakkyndige på det juridiske og biologiske område. Vi skal nedenfor gi en sammenlignende betraktning av hvordan de viktigste detaljspørsmål er ordnet i de forskjellige land, idet vi holder oss til en fremstilling av dr. Ruttke, fremført på befolkningskongressen i Berlin september 1935.
Sterilisasjonsandragende — kan i Danmark kun undtagelsesvis gis av vedkommende selv (nemlig hvor det gjelder personer med abnorm kjønnsdrift). Ellers gis den av direktøren for vedkommende forsorgsanstalt og må innvilges av en av socialministeren opnevnt komité bestående av en dommer som formann, en socialpraktiker og en læge med særlige erfaringer på området.
I Tyskland kan sterilisasjonsandragende stilles av vedkommende selv, dersom han er fullt erhversdyktig. Er han ikke det, eller er han umyndiggjort eller har han ikke fylt det 18de år, kan andragendet bare stilles av en lovlig
valgt stedfortreder (i alle tilfeller må samtykke av vergerådet innhentes).Andragendet kan også stilles av anstalten eller en dertil bemyndiget læge. Bemyndigelsen til sterilisasjon gis av en særlig komité, et såkalt «arvehelseråd», bestående av sorenskriveren (henholdsvis byrettsdommeren) og to autoriserte læger, hvorav den ene må ha særlige kunnskaper i arvesundhetslære.
I Finnland stilles andragende om sterilisasjon av helserådet, med mindre den åndssvake befinner sig på asyl eller lignende anstalt. I så tilfelle utferdiges andragendet av anstaltens bestyrer. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av medisinalstyrelsen.
I Norge kan foruten vedkommende selv eller hans verge, politimesteren eller anstaltens bestyrer inngi andragende om sterilisasjon. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av en komité bestående av medisinaldirektøren, et kvinnelig medlem, en dommer, en psykiater og en læge, som er særlig kyndig i arvelighetslære. Sterilisasjon innvilges bare på betingelse av at noen grunn til vesentlig bedring ikke foreligger, og at det må antas at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeid å sørge for sig og avkom, eller at en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom, eller at han på grunn av en abnorm kjønnsdrift vil begå sedelighetsforbrytelser.
Den norske lov blev gjennemført i 1934 efter forslag av Straffelovkomitéen. Det har imidlertid reist sig det spørsmål om loven er vidtgående nok. I en utredning om dette uttalte Klaus Hansen i et referat til eugenikerkongressen i Scheveningen 1937: «Ifølge den norske lov kan bare sinnssyke personer og personer med særlig mangelfull åndelig utvikling på forlangende av de offentlige myndigheter — og efter innhentet tillatelse hos vergen — steriliseres mot sin vilje. Derimot er tvangsmessig sterilisering ikke tillatt overfor andre psykisk defekte individer, selv i tilfelle av at vedkommende lider av en arvelig sykdom, som ifølge lægenes erfaring med stor sannsynlighet vil resultere i betydelige legemlige eller åndelige mangler hos avkommet.»
«Før sterilisasjonslovens gjennemførelse,» uttalte videre Klaus Hansen, «blev det innsendt et utkast fra «Den Norske Raadgivende Komité for Rasehygiene» som forutså muligheten av en tvangsmessig sterilisering. Det blev påpekt at loven uten denne mulighet ikke vilde ha den fornødne slagkraft. Imidlertid lyktes det ikke å vinne Stortingets gehør for forslaget.[5]
Selv om imidlertid den gjennemførte sterilisasjonslov i øieblikket er praktisk utilstrekkelig, må man hilse loven med glede — som et skritt i den riktige retning. Den danske lov av 1929 har jo som bekjent vist sig ikke å være tilstrekkelig ytterliggående og virksom, og har derfor vært gjenstand for en revidering.
Sikkerlig er det bare et spørsmål om tid når også den norske lov av 1934 må utbygges videre. Først når så er skjedd, kan man vente sig å opnå eugenisk effektive resultater.»
I Sverige kan andragende om sterilisasjon stilles av vedkommende selv, i tilfelle mindreårighet av hans pleiefar, i tilfelle umyndighet av hans verge, i tilfelle han befinner sig på anstalt av anstaltens læge, og i tilfelle han er forsorgsunderstøttet av fattigforstanderen. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av medisinalstyrelsen.
Hvilke rettslige midler kan anvendes for å forhindre inngrepet? Hverken den danske eller norske lov omfatter rettshge midler til hindring av sterilisasjon, men i alle tilfeller foreligger adgang til å inngi klage. I Finnland inngis sådan klage til Høiesterett, i Sverige til Kongen, i Tyskland til førnevnte «arvehelseråd», som også treffer den endebge avgjørelse. I Danmark kan angjeldende person eller hans verge, efter at beslutning er fattet om inngrep, innen en måned inngi klage hos socialministeren.
Hvem utfører sterilisasjonen? I Danmark skal den utføres av en særlig av offentligheten bemyndiget læge, i Tyskland av en statsautorisert kirurg, i Sverige av en her til bemyndiget læge. I den finske lov omtales en læge rett og slett, i Norge bestemmer den sakkyndige komité hvem sterilisasjonen skal utføres av.
I Tyskland må inngrepet kun foretas på offentlige sykehus, i Finnland likeså. I Norge skal den som regel foretas i et offentlig eller kommunalt sykehus eller i et privat sykehus som i dette øiemed er godkjent av rådet. I Sverige skal sterilisasjonen, som foretas uten medisinalstyrelsens bemyndigelse, utføres på lasarett, sykehus eller annen anstalt som i dette øiemed er godkjent av medisinal styrelsen. I den danske lov finnes ingen nærmere bestemmelser angående disse ting.
Kan tvangsmessig sterilisasjon anvendes? Den frivillige form for sterilisasjon er overalt den foretrukne, og i de fleste land den praktisk talt eneste anvendte.
I Danmark, Finnland, Norge og Sverige er det undtagelsesvis adgang til tvangsmessig sterilisering av seksuelt abnorme. I Tyskland er tvangsmessig sterilisering foreskrevet i bestemte tilfeller.
Hvem bærer omkostningene? Norge og Sverige nevner intet i selve lovteksten om dette. I Danmark bæres sterihsasjonsomkostningene av angjeldende forsorgsanstalt, mens statskassen overtar de omkostninger som er forbundet med den av socialministeren opnevnte komités arbeide. I Tyskland bæres de rettslige omkostninger av statskassen. Omkostningene ved sterilisasjonen bæres hvor det gjelder personer som er sykeforsikret av trygdekassen, hvor det gjelder personer som er nødlidende av forsorgskassen. I alle andre tilfeller bæres minste omkostningene til lægen og de gjennemsnittlige omkostninger til sykehus av statskassen, resten av steriliserende person. I Finnland foretas sterilisasjonen gratis i de kommunale sykehus.
Taushetsplikt. I den danske lov finnes ingen bestemmelse herom. I Tyskland, Finnland og Norge finnes vidtgående bestemmelser angående taushetsplikt hos angjeldende personer. I den svenske lov er taushetsplikt foreskrevet, dog med tillatelse til i visse tilfeller å ha lov å ytre sig.
Kan sterilisasjon ikke foretas før innen en viss alder? I Danmark, Finnland, Norge og Sverige finnes ingen bestemmelser herom. I den tyske lov er påbudt at sterilisasjon ikke må foretas før fylte tiende år. Tvangsmessig sterilisasjon må ikke foretas før fylte fjortende år.
Må sterilisasjonen foretas innen en viss frist? I den norske lov finnes ingen bestemmelse herom, i den danske er påbudt at sterilisasjonen skal utføres så snart som mulig. I den tyske lov er foreskrevet at vedkommende læge, efter innhentet tillatelse, skal opfordre angjeldende til å la sig sterilisere innen to uker. I Finnland kan sterilisasjon ikke foretas senere enn et år efter lovlig fattet bestemmelse, likeså i Sverige. Undtagelsesbestemmelser i denne henseende finnes kun i den tyske lov, hvor det heter: «Dersom sterilisasjon ifølge angjeldende læges erklæring er forbundet med livsfare for den arvesyke, eller av andre grunner ikke straks er gjennemførbar, kan inngrepet på lægens anmodning utsettes inntil videre. Utsettelsen skjer efter nærmere fastsatte terminer.» Enn videre finnes i den tyske lov følgende bestemmelse: «Dersom angjeldende person som skal steriliseres, på egen bekostning lar sig opta i en anstalt hvor det er full garanti for at forplantning ikke skjer, er det adgang til utsettelse av sterilisasjonen, så lenge han befinner sig på denne eller lignende anstalter.»
I Tyskland, Danmark og Finnland er kun kirurgiske inngrep tillatt. I Norge og Sverige finnes ingen bestemmelser herom.
Hvordan behandles andre arvelige sykdommer? Den svenske lov innskrenker sig til å omfatte åndssvake og sinnssyke personer. Den tyske lov omfatter foruten åndssvakhet, schizofrenie, og manisk-depressiv sinnssykdom, dernest arvelig epilepsi, arvelig santveitsdans, arvelig blindhet, arvelig døvhet, svære former for arvelige legemlige misdannelser og utpreget alkoholisme.
Hvordan forholder loven sig til de seksuelt abnorme? Så vel i Danmark som i Tyskland, Finnland og Norge er det under bestemte forutsetninger adgang til kastrasjon, dog på anmodning av vedkommende selv. For seksuelt abnorme, som må ansees for farlige sedelighetsforbrytere, er tvangsmessig kastrasjon foreskrevet i Danmark, Tyskland og Finnland. I de to førstnevnte land avgjøres dette av angjeldende domstol, i Finnland av medisinalstyrelsen. I den norske lov skjelnes ikke mellem seksuelt abnorme i sin almindelighet, og sådanne som har begått sedelighetsforbrytelser. Dog er det adgang til tvangsmessig kastrering. I den svenske lov finnes ingen bestemmelser hverken om sedelighetsforbrytere eller seksuelt abnorme.
Er sterilisasjon på medisinske indikasjoner tillatt? Den medisinske indikasjon turde idag overalt gjelde som gyldig grunn for sterilisasjon. Særlig tydelig fremheves dette i den tyske, svenske og norske lov.
Hvilke straffebestemmelser er foreskrevet? I den tyske og norske lov finnes bare straffebestemmelser angående taushetsplikten. Dessuten inneholder den tyske lov en tilleggsbestemmelse om at all motarbeidelse og offentlig propaganda mot loven er forbudt. Den danske lov har straffebestemmelser for sterilisasjoner foretatt utenom loven, og ordenstraff for læger som undlater å opfylle sin melde plikt og plikten til å efterundersøke hvert enkelt tilfelle. Den svenske lov har straffebestemmelser angående alle slags forgåelser i sin almindelighet mot de forskjellige i loven forekommende punkter.
Da utryddelsen av arvelige sykdommer bare kan opnåes ved planmessig fremgangsmåte, har man i forskjellige land latt oprette centralsteder, som har å melde hvert tilfelle til vedkommende myndighet.
I Danmark gjelder som gyldig grunn for sterilisering av åndssvake at de ikke er i stand til å opdra sine barn, det samme gjelder i Finnland og Norge for åndssvake og sinnssyke, likeså i Sverige. I alle tilfeller tillegges den arvelige mindreverdighet en særlig betydning. I den tyske lov heter det: «Arvelig defekte personer kan ved kirurgisk inngrep ufruktbargjøres, når man ifølge lægevitenskapens erfaringer med stor sannsynhghet kan befrykte at hans etterkommere vil lide av alvorlige arvede legemlige eller sjelelige defekter.» Bemerkelsesverdig er følgende bestemmelse i den norske lov: «Personer som selv ønsker det kan la sig seksualoperere, når dette ønske har en aktverdig grunn.» Her skulde altså også en social indikasjon være tillatt, hvilket sterilisasjonslovene i andre land ikke gir adgang til.
Av andre reformer som vinner mere og mere forståelse kan nevnes det biologiske identifikasjonssystem (kjennboken) og biologisk kontroll med innvandringen. Om kjennboken foreligger en rekke uttalelser av fagfolk som anbefaler den innført i statsvesenets forskjellige funksjoner. Særlige fordeler vil en kjennbok ha for folketelling og statistikk, videre for sykevesen, embedsvesen, invaliditet, arbeidsløshet, folkehelse, den offentlige sikkerhet, militær- og sjøfartsvesen og kampen mot smugleruvesenet.
Hvad kontrollen med innvandringen angår, vokser kravet om mere effektive forholdsregler.
Amerika har her gått foran ved gjennemførelsen av sine strenge innvandringslover efter biologiske prinsipper. Det var senator Albert Johnson som førte disse viktige lovbestemmelser igjennem i representantenes hus, mens H. H. Laughlin ved den biologiske stasjon Cold Spring Harbor hadde utført det grunnleggende arbeide. Bl. a. hadde Laughlin fremlagt undersøkelser av immigranter som ikke alene viste en stor kontingent av lavverdige, men også at disse immigranters barn, født efter ankomsten til U. S. A. og opdratt i amerikanske skoler, hverken åndelig eller legemlig nådde vertsbefolkningens nivå. Immigrasjonsloven blev også støttet av Madison Grant og Henry Fairfield Osborn som anslo kontingenten av morone i De forenede Stater til omkring en tiendedel av befolkningen (vesentlig på grunn av uheldig innvandring). Om immigrasjonsloven og dens verdenshistoriske betydning skrev Wilhelm Keilhau i 1924: Sett under verdenshistorisk synsvinkel er den viktigste politiske begivenhet i det siste år hverken arbeiderpartienes overtagelse av makten i England, det nye økonomiske sammenbrudd i Russland eller venstreblokkens seier i Frankrike men vedtagelsen av den nye innvandringslov i De forente Stater.
Gjennemtrumfingen av denne lov kjennetegner ikke noe mindre enn et ombytte av herskende idealer i verdens største republikk. Innvandringsloven av 1924 gir et avgjørende brudd med de grunnsetninger som verdensdemokratiet har fulgt siden midten av det attende århundre, som blev forkynt i menneskerettighetens erklæring som ligger til grunn for den nordamerikanske grunnlov og som hadde sin største politiske forkynner i president Lincoln. De menn som stemte for den nye innvandringslov, gjorde det i full bevissthet om at de brøt definitivt med det gamle demokratiske likhetskrav. De har villet flytte grunnlaget for politikken over fra moralske til biologiske forestillinger.
De politiske idéer i De Forente Stater har helt siden uavhengighetserklæringen øvet en stor og stadig innflytelse på retningslinjene også for europeisk innenriks-politikk og ikke minst på det europeiske demokrati. Den strømkantring i opfatningene som er kommet til syne ved den nye innvandringslov, vil derfor efter all sannsynlighet før eller siden komme til å påvirke også de europeiske idealer. Enda langt betydningsfullere blir imidlertid de rent umiddelbare virkninger av den nye lov, og det både for utviklingen i De forente Stater og for de befolkningspolitiske forhold i Europa. De politiske idéer må legges om, likhetsidealet må vike for en vitenskapelig vurdering av relativiteter.
Norge gir i årenes løp sine beste sønner og døtre til oversjøiske land, mens det samtidig tar imot og endog understøtter fremmede, ofte mindreverdige elementer. I tidsrummet 1916—1926 var innvandringen tre og en halv gang så stor som utvandringen. Tar man kvaliteten i betraktning og betenker hvilken forskjell det er mellem det folkestoff som vandrer ut og det som kommer inn, da vil man forstå hvor skjebnesvangert dette må bli for
landet. Alene til fattigunderstøttelse av utlendinger er det i densenere tid medgått nærmere 1 million kroner om året.
Det nye forslag om biologisk kontroll[6] som er utarbeidet av den rådgivende komité for rasehygiene og oversendt departementet, forlanger tallmessig begrensning og kvalitativt utvalg blandt innvandrere. Blivende opholdstillatelse i landet skal kunne nektes, ikke bare av økonomiske, men fremforalt av eugeniske grunner.
Vi skal i det følgende gå litt nærmere inn på dette forslag og se hvordan det lar sig gjennemføre i praksis.
Fremmedloven av 1927 betegnet et skritt i den riktige retning. Men den vil ikke kunne avverge de farer vi nu står overfor. Det er særlig på tre viktige punkter det i loven opbyggede system trenger til en omforandring og supplering.
For det første blir alle de avgjørelser som tillater utlendinger å ta varig ophold i landet prinsipielt tillagt politiet, dog med adgang til «omgjørelse» av «den myndighet som Kongen bestemmer». Det fremgår av motivene at denne myndighet skal være Centralpasskontoret, som skal fortsette i egenskap av central myndighet for tilsynet med innvandrings- og fremmedkontrollen. Imidlertid vil denne adgang til omgjørelse ikke være fyldestgjørende dersom biologiske prinsipper skal legges til grunn for kontrollen. For at fagmessige og ensartede avgjørelser skal kunne sikres, må centralmyndigheten få en helt annen stilling i kontrollsystemet.
For det annet inneholder loven ikke noen bestemmelser om prinsipiell nektelse av opholdstillatelse for helt uønskverdige elementer. Det er visstnok så at loven tillegger politiet en meget vidtgående rett til å utvise innvandrere som under sitt ophold her i landet enten har optrådt på en antisocial måte eller har avslørt sig som tidligere straffede grove forbrytere.
Denne rett er helt utmerket og den vil inneholde et påkrevet korrektiv overfor opholdstillatelser gitt også i medhold av biologiske prinsipper. Men den er ikke tilstrekkelig. Når de fysisk og moralsk sett lavverdige innvandrere er kommet i slik kollisjon med myndighetene at det gripes til utvisning, kan de alt ha forårsaket uoprettelig skade og bevirket en høist ufordelaktig forøkelse av den stedlige befolkning. De bør overhodet ikke få opholdstillatelse i riket.
For det tredje vil efter ordningen i loven begrensningen av innvandrertallet bli avgjort efter lokale økonomiske hensyn og boligforhold, i stedet for efter rasemessig nasjonale eugeniske prinsipper. Hvis opholdstillatelse og deportasjon skal fortsette å håndheves som fastsatt i immigrasjonsloven av 1927 vil begrensningen av innvandrerantallet bli særdeles vilkårlig. Alene en lempelig tilpasning av den amerikanske kvota-idé vil på dette punkt kunne føre frem til formålstjenlige resultater.
Med hensyn til detaljer for den praktiske gjennemførelse av opholdstillatelse for vårt land, og deportasjon av uønskverdige individer, henvises til en redegjørelse, som for noen tid siden er sendt til Stortinget og Justisdepartementet fra den rådgivende komité for rasehygiene. Nedenstående paragrafer foreslåes tilføiet i den nuværende fremmedlov.
Tilsynet med fremmede statsborgeres ophold i Norge foreslåes henlagt under en centralmyndighet som kalles Fremmedkontrollen.
Den nuværende §5 bibeholdes som §6, hvorefter det innskytes følgende paragrafer:
Politiet kan gi anmeldt fremmed statsborger rett til å ta ophold i det distrikt hvor anmeldelsen er foretatt. Opholdstillatelse gis for et bestemt tidsrum av ikke over ett år. Mener vedkommende politimann at den anmeldte åpenbart hører til en av de grupper som efter denne lovs §9 ikke kan erholde tillatelse til varig ophold i riket, skal han nekte opholdstillatelse. Er han i tvil herom, skal han henskyte avgjørelsen til Fremmedkontrollen.
Blir opholdstillatelse ikke gitt, skal vedkommende pålegges å forlate riket og kan føres ut.
Finner politiet at han bør nektes ophold i et distrikt, men at det ikke er grunn til å pålegge ham å forlate riket, skal han pålegges å forlate distriktet og innen en fastsatt frist melde sig for politiet i et annet distrikt.
Fremmed statsborger som ønsker å få tillatelse til ophold i riket utover det tidsrum innhentet politi-tillatelse hjemler ham rett til, har gjennem politiet i det distrikt hvori han opholder sig å innsende ansøkning herom til Fremmedkontrollen. Ansøkning skal være bilagt med de legitimasjoner Kongen bestemmer.
Slike legitimasjoner skal Fremmedkontrollen forlange innsendt også i de tilfeller hvor spørsmålet om midlertidig opholdstillatelse av vedkommende politimyndighet er henskutt til dens avgjørelse i henhold til §7 i denne lov.
Fremmedkontrollen — med assistanse av en av departementet utnevnt spesialist, medisiner med kunnskap i arvelære, skal nekte opholdstillatelse til enhver ansøker som antas å tilhøre en av følgende 7 grupper:
- Åndssvake personer (idioter, imbecile og morone).
- Personer som lider av kronisk alkoholisme.
- Personer som for mindre enn 5 år siden i utlandet har avsluttet avsoning av frihetsstraff på minst 6 måneder. — Dette gjelder dog ikke personer som er blitt dømt for politiske forbrytelser eller for handlinger utført i sammenheng med politiske forbrytelser og i den hensikt å fremme det mål som var tilsiktet ved disse.
- Sinnssyke eller personer av lavverdig fysisk eller psykisk konstitusjon.
- Personer som ikke kan legitimere tidligere å ha ernært sig ved lovlig eller hederlig erhverv.
- Personer som ikke kan legitimere å ha noe bestemt hjemsted.
Når Fremmedkontrollen har nektet opholdstillatelse, skal den fastsette et bestemt tidspunkt innen hvilket vedkommende fremmede statsborger må ha forlatt riket.
Fremmedkontrollen kan gi fremmede statsborgere tillatelse til ophold i riket på ubestemt tid.
Imidlertid fastsetter Kongen hvert år et maksimum for det antall av slike tillatelser som kan gis i årets løp. Fastsettelsen skjer under hensyn til den på forhånd beregnede tilvekst eller synkning i folketallet for året og de økonomiske og sociale forhold i riket.
Når Kongen har fastsatt dette maksimumstall for samtlige tillatelser på ubestemt tid, skal Fremmedkontrollen beregne særlige maksimumstall for hver enkelt nasjonalitet, således at de innbyrdes forholdstall mellem disse maksimumstall svarer til forholdstallene mellem nasjonalitetene av de fremmede statsborgere som efter folketellingen av 1910 dengang opholdt sig i riket. Ved denne fastsettelse regnes nasjonaliteten efter det land hvor vedkommende ansøker har statsborgerrett.
Hvis det kommer ansøkning om tillatelse til varig ophold i riket fra fremmed statsborger som efter disse kvotabestemmelser ikke vil kunne få tillatelse meddelt på ubestemt tid, men som det av særlige grunner er ønskverdig å vise imøtekommenhet, skal Fremmedkontrollen gi ham tillatelse til midlertidig ophold i riket for ett år. Hvis de samme grunner fremdeles foreligger, skal Fremmedkontrollen fornye slike tillatelser.
Det det gjelder er å virkeliggjøre følgende tre grunnsetninger:
For det første en centralisering av fremmedkontrollen slik at det sikres ensartede avgjørelser efter nasjonale hensyn.
For det annet en ubetinget avvisning av disse lavverdige elementer mellem innvandrere, som det viser sig gjør landet skade.
For det tredje en sikring av at innvandringen tilfører oss en begrenset og forutsetningsvis heldig befolkningstilvekst ved innførelsen av det prinsipp at de varige opholdstillatelser skal bli gitt på grunnlag av kvotaregler opstillet efter biologiske grunnsetninger, og ikke som nu være knyttet til arbeidstillatelse eller erhvervstillatelse.
Innvandringsspørsmålet er et problem som må løses ikke bare av biologiske, men også av økonomiske grunner. «Så vidt jeg
vet er Norge det land i Europa som både absolutt og relativthar hatt de største utgifter til fattigunderstøttelse av utlendinger» skriver Jac. E. Andersen, «og dessuten er det ingen tvil om at en stor prosent av våre for samfundet kostbare vaneforbrytere, løsgjengere og andre parasitter på samfundet er av fremmed oprinnelse».[7]
Geza v. Hoffmann sier: Selv om det rent menneskelig sett kan være likegyldig i hvilken verdensdel de uduelige individer faller sine medborgere til byrde, så vil det dog bli av stor betydning at iallfall de stater som ærlig søker å rense sig for avfallet, ikke stadig vekk skal forurenses utenfra, fra land som er kulturelle efterliggere og gjør lite eller intet for å hindre en økning av de uskikkede.
Både utvandringen og innvandringen til landet må reguleres slik at vi ikke som nu i begge tilfeller er på tapssiden. Vi mister bygdens beste folk og får i steden minusindividene fra fremmede folkeslag. Fortsetter denne prosess som nu vil Nordens folk, om ikke lenge ophøre å være de samme som de var. Myndighetene har det i sin makt å regulere innvandringen. Som det nu er kan enhver komme inn i landet, hvis han bare ikke er et bra, arbeidende menneske. Dette groteske forhold må for andres, ja ganske enkelt snus om i sin motsetning. Først da vil loven få den forønskede virkning.
Et av rasehygienens fremste krav er beskyttelsen av det nye liv ikke alene efter dets fødsel men også i dets prenatale stadium. Allerede i 1915 gjennemførte det norske Storting mødretrygd som sikrer moren arbeidshvile i 8 uker, hvorav minst to før nedkomsten, dessuten sykepenger, fri læge og jordmorhjelp og medikamenter, og likeledes fri lægehjelp for hvert barn under 15 år. Johan Castberg som var mødre- og barnelovenes
primusmotor og forkjemper, har oprinnelig ikke ført sin kamp ut frarasehygienske beveggrunner. Først senere gikk det op for ham at hans og våre bestrebelser hadde samme mål og samme virkning for slekt og efterslekt.
Selv om den norske mødretrygd av 1915 idag til dels er overtruffet av andre lands nye eugeniske lover,[8] har dog Norge æren av å ha vært foregangsland med hensyn til barnetrygd og mødretrygd. For tiden er en ny lov om barnetrygd under utarbeidelse, som et første hjelpemiddel mot den truende avfolkning, den vil sikre mødrene opfostringsbidrag for samtlige barn. Forslaget støttes av alle partier, og hele folket skal være med på å skaffe midlene til veie.
Særdeles viktig er en familievennlig befolkningspolitikk, hvis opgave det er ved positive foranstaltninger å gi arvesunde mennesker anledning til å stifte familie og sette barn til verden. Dette er den viktigste og vanskeligste del av arbeidet. Foranstaltninger i dette øiemed har hittil artet sig som små beskjedne tilløp, uten synlige resultater. Muligvis har Italia med sin familievennlige politikk og sin barnepremiering bidratt til å redusere den senkning av fødselssifrene som også hadde begynt å gripe om sig i dette land.
Et mere bevisst og effektivt skritt i retning av en positiv befolkningspolitikk er innførelsen av rentefri lån for nygifte, en reform som er gjennemført i Tyskland og har vist sig å være av stor virkning. Lånet er på 1000 Mark og kan erholdes av ethvert nygift par, som kan påvise å tilhøre arvesunde slekter. I løpet av den korte tid reformen har vart har den bevirket en stigning i antallet av ekteskap fra 510 000 i 1932 til 631 000 i 1933 og til 731 000 i 1934, altså en stigning på over 20 prosent. Sammen holdt med de effektive bestemmelser om ufruktbargjørelse av en ganske stor prosentsats av laverestående folkeelementer, vil man forstå hvilken radikal endring av folkekvaliteten dette vil fremkalle.
Familiepolitikken i våre kulturland har hittil hatt en alt annet enn positiv karakter.[9] Riktignok innrømmes visse lønnstillegg og skattelettelser for familiefedre, men tilleggene er for små, og lettelsene gjelder bare de direkte skatter, som utgjør en brøkdel av den samlede skattebyrde. Det er den indirekte skatt som gjør utslaget, og her har familiefaren ingen som helst lettelser, tvert imot. Hans næringsmidler og levnetsmidler for øvrig er beskattet. For hvert nytt barn han får, økes forbruket og for hver gang forbruket økes stiger beskatningen. Den indirekte beskatning er familiefiendtlig.
Det går ikke an, fremhever den tyske socialpolitiker Arthur Gütt, å belaste den barnerike familiefar for hvert barn i form av mangedoblede indirekte skatter på næringsmidler og almindelige bruksgjenstander, hvis ikke staten samtidig sørger for en tilsvarende avlastning. Det går ikke an at staten like frem straffer dem som ved tallrikt avkom yder samfundet de største tjenester.
Staten må sørge for at der skjer en forandring på det punkt. Grunnlaget for en rettferdig beskatningspolitikk må bli at barnerike familiefedre får omtrent like store eksistensmuligheter som de barnefattige og barnløse. Der må skje en fordeling av skattebyrden i forhold til barnetallet, slik at de barnefattige og barnløse ilegges forhøiede skatter, mens tilsvarende lettelser innrømmes de barnerike. Denne utjevning må være så skarp, fremhever en annen tysk socialpolitiker, Staemmler, at det «på den ene side ikke lønner sig å være barnløs mere, og at det på den annen side ikke skal være en last, et utålelig offer å ha barn, men en glede».
Staemmler går så langt i sine familievennlige bestrebelser at hankaller barnløse familier «mindreverdige», mens de andre, de barn rike, er «høiverdige».
Den praktiske fordeling av byrdene i forhold til barnetallet er forbundet med store vanskeligheter. Hvor store skattelettelser og hvor store barnetilleggene skal være varierer naturligvis for de enkelte tilfeller. En viss minstelønn må i alle tilfeller eksistere ubeskåret. Hos en mann med så lave inntekter at han bare kan forutsettes å ha råd til å ha et barn, begynner barnetilleggene allerede ved barn nr. 2. Hos en mann hvis inntekter er så høie at han kan forutsettes å ha råd til fire barn, begynner tilleggene først ved barn nr. 5, etc.
Gütt foreslår at fordelingen av familiebyrdene skal skje på forskjellig måte innen hver enkelt stand og opsummerer som følger: «Innen hver stand skulde der avkreves de ugifte, de barnløst gifte og for en stor del også meget gunstig stilte gifte med ett eller to barn såkalte utligningsbidrag, som prinsipiellt tilfaller familier med tre eller flere barn, som hjelpemidler til å opdra disse. Dette måtte altså ordnes forskjellig for de forskjellige inntektsklasser, dels som skattelettelser, dels som direkte bidrag eller ved hjelp av andre forholdsregler. I den utstrekning disse nyforanstaltninger måtte kollidere med tidligere gjeldende social forsikringer etc. blir saken alene å avgjøre under hensyntagen til folkebestandens vedlikehold og folkets sundhet. Det dreier sig her om det centrale problem for alle siviliserte folk, et problem som alle andre foranstaltninger må tre tilbake for.»
Et socialt onde som for en stor del kan løses ved positive eugeniske foranstaltninger er arbeidsløshetsproblemet. Selv om dette i utstrakt grad er et økonomisk og socialt spørsmål, vil mange av vanskelighetene falle bort av sig selv ved gjennemførelsen av de eugeniske reformer.
Socialdepartementet nedsatte for en del år siden en komité, hvis mandat det var å gi en omfattende utredning av arbeidsløshetens spesielle årsaker. Da man under komitébehandlingen fant at mange av de foreliggende spørsmål tangerte rasehygieniske problemer, henvendte komitéens formann, Hvidsten, sig til Vinderen Laboratorium for å få nærmere oplysning om det materiale som allerede lå forberedt av Den norske komité for rasehygiene. Arbeidsløshetskomitéen avla laboratoriet et besøk og fikk da i et foredrag utredet de forskjellige spørsmål, under demonstrasjon av laboratoriets materiale av tabeller og statistikk. Følgende eugeniske fremgangslinjer har laboratoriet fremsatt til avhjelp av arbeidsledigheten:
- Biologisk kontroll med innvandringen (jfr. Den norske komité for rasehygienes utkast til lovforslag).
- Forslag om «ukehvil» i likhet med det i Amerika praktiserte weekend.
- Symbiose mellem de industrielle erhverv — spesielt fiskeri —, med de landlige erhverv.
- Omlegning av forsorgen i retning av hjelp til selvhjelp.
- Segregasjon av arbeidssky elementer i landlige arbeidskolonier og ufruktbargjørelse av arvelig belastede forbryterelementer.
Under foredraget nevntes en del av de tiltak man allerede har gjort til avhjelp av arbeidsledigheten. I Amerika f. eks. har Henry Ford søkt å komme dette samfundsonde til livs ved selv å innføre forkortet arbeidstid og weekend. I Italia har man i stor stil drevet med indre kolonisasjon og småbruk og ved landevinning gjennem tørrlegning av umåtelige myrstrekninger op nådd gode resultater. I Tyskland har man i de forløpne fire år gjort storstilede tiltak mot arbeidsledigheten: veibygging, autostradaer, egne hjem, havebyer, småbruk, langsiktige billige lån til småbrukere. Arbeidsledigheten er i dette land gått ned til omtrent en syvendepart av hvad den var før det tredje rikes start. (Over 7 millioner mot idag under 1 million.) I Norge har Chr. Gjerløff foreslått oparbeidelse av veinettet, særlig for nye bilruter og bussruter, elektrifisering av jernbanene, omlegning av luftlinjer til jordledninger, avgrøftningsarbeide, mere rasjonell skogdrift etc. I utredningen nevntes også de første lover om boligbanklån og bureisning av Johan Castberg og Alf Mjøen.
Den norske komité for bekjempelsen av arbeidsledighet hadde følgende sammensetning: Johan Hvidsten (formann), gårdbruker Olav Bjørgum, konsul Chr. Knudsen, banksjef Jens Langfeldt, redaktør Arnfin Vik, gårdbruker Peder Woxholt. For øvrig henvises til komiteens utredning, «Arbeidsløsheten», innstilling fra Den departementale arbeidsløshetskomité av 1930, et verk på 181 sider.
- ↑ Komitéen hadde dengang følgende sammensetning:
Dr. Jørgen H. Berner, generalsekretær i Den Norske Lægeforening, Oslo.
Dr. med. Halfdan Bryn, formann i Videnskapsselskapet, Trondheim.
Dr. Alf Guldberg, professor i matematikk, Universitetet, Oslo.
Dr. med. Klaus Hansen, professor i medisin, Universitetet, Oslo.
Dr. Wilhelm Keilhau, professor i socialøkonomi, Universitetet, Oslo.
Dr. med. Fridtjof Mjøen, assistent ved Vinderen Biologiske Laboratorium.
Høiesterettsadvokat Harald Nørregaard, Oslo.
Dr. Jon Alfred Mjøen, leder av Vinderen Biologiske Laboratorium (formann). - ↑ For å støtte aksjonen om Biologisk kontroll med innvandringen, samt
ufruktbargjørelse og sikring av våre hjemlige morone, har kvinneorganisasjoner i Oslo og
utenbys avholdt møter, og innsendt resolusjoner til statsmaktene. En av disse av 25.
januar 1933 lyder således:
«Oslo Høire Kvinners klub (formann fra Gulla Grundt) retter en inntrengende henstilling til Regjeringen om å fremsette proposisjon til lov om Biologisk kontroll med innvandring om Sterilisasjon av de lavverdige befolkningselementer, idet man henviser til de forslag som foreligger fra Den norske rådgivende komité for rasehygiene og fra Straffelovskommisjonens innstilling av 14. januar 1932 om sterilisering.» - ↑ Ættegranskingskomitéen består av: Asmund Enger, Leif Midthaug, Johan Garder, Helge Refsum, Johan E. Mellbye, Olga Bjoner, Dietrichson og Fjørtoft.
- ↑ I Danmark har man på disse områder gjennemført betydelige forandringer i ekteskapslovgivningen. Det er innført forbud mot ekteskap for psykopater, kroniske alkoholister og alle åndssvake, også lettere. Merkelig nok har rettslægerådet uttalt at alvorligere åndssvake undertiden bør ha adgang til ekteskap. Sterilisasjon settes da som betingelse, som i alle tilfelle hvor ekteskap ønskes inngått av de arveligbelastede. Videre påpekes at det offentlige kan kreve at rasemessig uheldige ekteskaper opløses.
- ↑ Straffelovkomitéen hadde følgende sammensetning: Prof . B. Vogt, riksadvokat Sund, Nils Skilbred, fru dr. Ingeborg Aas, fru dr. Tove Mohr og lensmann Fløistad.
- ↑ Det er ofte og med urette blitt bebreidet rasehygienen at den er en «overklassebevegelse». Det kan i den forbindelse nevnes at de amerikanske innvandringslove blev gjennemført mot de konservatives protest. Saken var at arbeidsgiverne vilde ha billig arbeidshjelp fra utlandet, hvilket innvandringsloven forhindret.
- ↑ Ennu sterkere uttaler Hundseid sig når han sier: «Skal Norge være søppelkassen for Europa?»
- ↑ Finnland har i den senere tid gått foran på dette område idet det har gitt store bevilgninger til mødretrygd. De tar ikke alene hensyn til en økonomisk vanskelig stilling, men sørger også for at de biologisk høiverdige først kommer i betraktning.
- ↑ Av en beretning fra Sverige ser vi at en lov om familievennlig omlegning av inntektsskatten er under utarbeidelse. Til letning av de barnerike familiers kår har staten ydet en større bevilgning. J. V. Hultkrantz er en av dem som sterkest har trådt inn for at valget av ektefelle bør skje efter rasebiologiske hensyn. Her i Norge har bl. a. Jakob Vik slått til lyd for en mere positiv familiepolitikk, idet han hevder at et større folketall «vil gjøre det bedre og lettere å utnytte landet». For en mere positiv befolkningspolitikk har også Wieth-Knudsen trådt inn.