Rasehygiene/10

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Under studiet av det kulturbillede biohistorien ruller op for oss av de gamle kulturfolk: kineserne, inderne, hebreerne og de gamle vikinger, må det slå enhver uhildet iakttager hvilken krass motsetning der består mellem dette og vesterfolkenes moderne kulturbillede av idag — hine folks strengt formulerte familielover, bygget op omkring arvestoffet som bærende idé, deres heroiske livsinnstilling som bevirker at enkelte av dem den dag idag består som livsdyktige folk — i motsetning til våre egne samfund med sin overdrevne individualisme og lovløshet på slektkulturens område. Hvor partnervalget hos hine folk skjer i overensstemmelse med en dyp religiøs livsanskuelse og en høit etisk betinget opfatning av tilværelsen, — der preges familie dannelsen i våre dager av tilfeldighet og manglende generativ etikk og moral. Den generative innstilling eksisterer ikke lenger i de moderne kulturfolks underbevissthet og har ennu ikke vunnet noen bred plass i deres bevissthet. Derfor er de moderne kulturfolk holdningsløse og derfor har civilisasjonens kulturnedbrytende krefter i form av generativ egoisme, frivillig barnebegrensning, kameratekteskap og andre familieopløsende tendenser, fått skjebnesvangert innpass og anrettet ubotelig skade på selve kulturens grunnlag, folkenes iboende biologiske arvegods.

Kultur har til alle tider vært ensbetydende med slektskultur. Norden gjorde sin innsats i historien på grunnlag av den store barneflokk. Efter som civilisasjonen skred frem har de biologiske faktorer skiftet karakter, idet de mer og mer blev satt ut av spillet, til dels endog snudd om i sin egen motsetning. I stedet for selektoriske prosesser, satte der inn en rekke kontraselektoriske prosesser, med avtagende fruktbarhet blandt de beste slekter, kvinneemancipasjon, opløsning av familien, industrialisering, landeflukt etc. Det er de unaturlige, antiselektoriske prosesser den moderne rasehygiene vil søke å bekjempe, ved oplysning og biologiske reformer.

Det er dem som mener at det ikke kan nytte. Vi er kommet til civilisasjonens siste akt for de folkeslag som er bærere av den høieste kultur. Særlig den nordiske rase er nådd til den høist mulige utvikling og går nu sin undergang i møte. Våre socialpolitikere har i de par siste decennier, uten hensyntagen til de biologiske årsaker, forgjeves forsøkt å bøte på dette. Kirke, skole, retts- og helsevesen refser, dømmer, bekjemper og kurerer symptomer i stedet for å studere alle onders utspring og til stoppe kildene.

Vi biologer mener at det ikke foreligger noen som helst grunn til at folkene — likesom individene — må dø. Vår skjebne bestemmes av vår egen fremsynthet. En ting har vi forut for de gamle folk, vi ser og erkjenner faren, deri ligger et håp om å kunne avverge den.


Til en viss grad må ethvert forsøk på å skape en ny generativ kultur bygge på de samme grunntanker, som har vært rådende i alle tiders slektslovgivning. Dette betyr ikke at vi skal gjenta i ufri efterligning de gamles systemer. Det vil ikke si at vi skal stenge oss inne i en kinesisk forfedrekultur eller indisk kastevesen, eller at vi skal strebe efter å fylle jorden med vårt avkom som de gamle hebreere, eller at vi skal slå de ikke ønskelige barn ihjel som spartanerne, eller oprette et romersk husherredømme i våre familier. Fornyelsen kan bare skje i vår egen tids ånd. Det hindrer ikke på noen måte at vi lærer av de erfaringer som er gjort før oss. — Det er betingelsen for opbygning av en eugenisk stat, at man tilegner sig historisk bevissthet. Hvilke midler vi bestemmer oss for, og hvordan vi når frem til en praktisk løsning er et spørsmål rasehygienen har satt sig som mål å løse.

Den første grunnsetning for all generativ kultur er en økning av de verdifulle befolkningselementer. Det kan opfylles i kraft av en sterk biologisk ansvarsbevissthet i folkets førende lag. Med førende lag menes ikke den pengebesiddende overklasse, men de beste elementer innen alle stender: de intellektuelle, de erhvervs drivende, håndverkerne, arbeiderne og bøndene.

Generativ ansvarsbevissthet og generativ verdibevissthet må i våre dager vekkes ved biologisk oplysning. Den vitenskapelige forskning på disse områder må dyrkes ved særlige statsinstitutter og laboratorier. Arvelære og raselære må bli kjernefag på alle skoler og universiteter. Særlig den biologiske undervisning av de unge kvinner må vies omhu. Der må læres respekt for og glede ved den generative opgave.

Men det nytter ikke med oplysning alene. Man må også ved praktiske foranstaltninger opmuntre individer av god slekt til å stifte familie. Det skal ikke være forbundet med økonomisk straff å sette biologisk verdifulle barn til verden.

I forholdet til den såkalte mindreverdige, må den eugeniske bevegelse naturligvis la all individuell humanitet råde. Men det må kreves at der sondres mellem individet som enkeltvesen, og individet som slektsvesen. Oldtiden anerkjenner ikke denne sondring, men avskar de individer som ikke holdt mål i sundhet og velskapthet fra å leve op i det hele tatt. I sin misforståtte menneskekjærlighet har vår tid ikke sett noen helligere opgave enn å hjelpe alt som er født av mennesker til å utfolde sig så fritt og sorgløst som mulig — også i forplantningsmessig henseende. Den eugeniske bevegelse bryter med begge disse prinsipper, både med det gamle og det moderne barbari, og forlanger at individer som må antas å få mindreverdige avkom, nok får leve op, men må hindres i å forplante sig. Når det gjelder å fastslå den arvelige mindreverdighet, er den største forsiktighet på sin plass, og man må derfor inntil videre innskrenke sig til å behandle de groveste tilfeller av arvelig belastning idioti og imbecilitet og annet som gjør individet uduelig eller endog skadelig for samfundet.

Den eugeniske bevegelse har alltid og overalt et begrenset socialt legeme, et folk, til virkefelt. Dens opgave er å forvalte de biologiske verdier som folket eier på beste måte. Det er derfor naturlig at den vil søke å danne sig et billede av befolkningens biologiske sammensetning og beskaffenhet. Her vil selvsagt den beskrivende antropologi måtte gjøre det første arbeid. Dernest vil man så gå over til en nøiaktig registrering av hele nasjonen.

Er folket sammensatt av relativt ensartede raseelementer, f. eks. av overveiende «hvite» (nordisk, alpin, dinarisk, mediterran) har ikke eugenikken noe å bemerke til blanding innen nasjonen, undtagen i tilfelle hvor forplantningen av mindreverdige i det hele tatt søkes forhindret. Den vil heller ikke ha noe å innvende mot at landets borgere inngår ekteskap med utlendinger, som tilhører en beslektet rasegruppe. Den moderne eugenikk har altså ikke overtatt de gamles begrep om «fremmede» og utelukker ikke ekteskap tvers over de nasjonale grenser, slik som mange slektslovsystemer i oldtiden gjorde (f. eks. som vi så hebreernes og spartanernes). Istedenfor det nasjonalistiske fremmedbegrep setter den et biologisk, og forlanger at slektsforbindelser må undgåes mellem individer som rasemessig står hverandre fjernt. Land med en relativt sett ensartet befolkning, vil i sin immigrasjonslovgivning måtte ta hensyn til dette eugeniske krav.

En første utformning fikk disse biologiske prinsipper i det norske program for rasehygiene.

Retningslinjer for et program for rasehygiene blev første gang op trukket under overskriften: Positiv rasehygiene, økning av de høiverdige raseelementer. Negativ rasehygiene, reduksjon av de lavverdige raseelementer. Profylaktisk rasehygiene — beskyttelse av det ufødte barn. I en efter hvert mere gjennemarbeidet form (se nedenfor) blev det fremlagt for offentligheten første gang på et møte i Medicinerforeningen 1908 og i en større bok om rase hygiene 1915 (Dybwads forlag). Det blev efter innbydelse fra den franske senatspresident senere rikspresident Paul Doumer fremlagt på det internasjonale møte i Paris 1913 og der vedtatt i prinsippet. På et landsmøte i Oslo 1915, under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen blev det vedtatt i følgende form: Forebyggelse av rase- og folkesykdommer som statsopgave. — De enkelte punkter i programmet blev i årene 1912—1934 satt ut i livet — til dels i lovsform.[1]


  1. Under konferanser som i sin tid er blitt ført med statsrådene Lars Abrahamsen, Friis-Petersen og Johan Castberg om detaljer i og rekkevidden av de offentlige opdrag blev det alltid betonet sterkt at oplysningsarbeidet måtte ansees som det viktigste. Tyngdepunktet i de arbeider som i disse år er utført for det offentlige ved Vinderen Laboratorium blev da også lagt på utarbeidelsen av en rekke folkeskrifter som i et antall av 40 000 eksemplarer er utdelt gratis til landets ungdomsskoler, folkeskoler, biblioteker, ungdomslag, gymnasier og folkehøiskoler.