Rasehygiene/12

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Dybwads Forlag (s. 252-259).

Et viktig middel i den positive rasehygienes tjeneste er den biologiske slektsforskning. Hos de gamle kulturfolk hadde slektsforskningen en fremtredende plass. Vi finner den hos egypterne, hos de gammelperuanske inkaer, hellenerne, romerne, og også hos germanerne og de gamle vikinger finner vi en utpreget sans for slektsverdiene. Ordsprog og forskrifter som skriver sig fra flere tusen år tilbake, viser oss det biologiske syn. Av de islandske sagaer fremgår likeledes hvordan slektssynet preger moralen. Ved valg av hustru blev det tatt mest hensyn til den ætt hun stammet fra. Man anså ikke ekteskapet som et «individuelt» anliggende, men et slektsanliggende. Uten en tallrik barneflokk blandt de arvesunde slekter, vilde de fleste fremragende menn og kvinner ikke sett dagens lys.

I civilisasjonens tidsalder blev denne visdom glemt. Først nu begynner man å ta slektsgranskningen op på vitenskapelig basis og forstå riktigheten av de gamles grunnsyn.

Former for slektsforskning.

Vi kjenner flere former for slektsforskning som til dels er av høist forskjellig art og dels forfølger forskjellige formål. Meget benyttet er de egentlige «stamtavler» i snevrere forstand. Ved å følge slekten bakover i rett linje fører man den tilbake til en kjent personlighet, som utpekes som stamfar for slekten.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Lengere bakover i slekten har individet en rekke forfedre, som alle — biologisk sett — er av like stor betydning. Et individ har to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre, sekste tippoldeforeldre, etc. Ved å gå mange ledd tilbake i generasjonenes kjede vil tallet på de man direkte nedstammer fra bli meget stort.[1] Dersom et individ i syvende ledd «stammer» fra en kjent personlighet, vil det ikke si annet enn at den kjente personlighet utgjør en av 128 «stamforeldre». — Det felles arvestoff blir på den måten forsvinnende lite. Jo lengere tilbake i generasjonenes kjede den kjente personlighet befinner sig, desto flere nulevende mennesker vil på en eller annen måte være «i slekt» med ham — «stamme» fra ham.

En annen form for slektsregistrering er anetavlen, som inntegner samtlige forfedre, så langt man kan efterspore dem. Det vil vise sig under granskningen at man «stammer» fra en rekke kanter av landet, og i mange tilfeller også fra utlandet. Bare hos våre bondeslekter viser det sig at praktisk talt alle aner stammer fra vårt eget land.

Anetavlen blir seende ut som en omvendt pyramide hvor individet representerer den nedadvendte spiss. Fra biologisk synsvinkel er denne form for slektsgranskning mere fyldestgjørende enn stamtavlen, dersom det lykkes å følge de forskjellige

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

grener tilstrekkelig langt bakover. Man vet hvorledes det er vanskelig nok å holde rede på sine åtte oldeforeldre, og vanskelighetene mer enn fordobler sig for hvert slektledd bakover. Her er det studier av kirkebøker og bibliotekstudier må danne grunnlaget for den videre etterforskning. På dette område har Norges Bondelag optatt et meget verdifullt arbeide ved å nedsette en ættegranskningskomité, til en mere systematisk undersøkelse av de norske ætter.

Hvis man vil gå til undersøkelse av en hel ætt, d. v. s. alle de mennesker man står i slektskapsforhold til, tar man som regel sitt utgangspunkt i et par stamforeldre som levde engang tilbake i tiden, og nedtegner samtlige efterkommere efter disse. Denne form for slektsforskning var den almindelig praktiserte hos de gamle norske og islandske folk. På Island var det således et ganske lite antall ætter som utgjorde befolkningen — på Snorres tid regner man med ca. 15 større ætter — og skillet mellem ættene var meget skarpt, hvilket gav sig utslag i de store ættestridigheter. Snorre selv blev drept under en av disse stridigheter.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Også i Norge var skillet mellem ættene meget skarpt, og hvor en mann kom hen måtte han alltid gjøre rede for sin avstamning. Å nedtegne sin ættetavle er ennu skikk blandt mange bønder og dette er også den mest fullstendige form for slektsregistrering. Mens stamtavlen i 5te ledd omfatter 10 personer, og anetavlen i 5te ledd omfatter 32 personer, omfatter en ættetavle som omspenner det samme tidsrum mellem 150 og 200 personer når ætten er middels fruktbar. Den kan imidlertid i samme tidsrum komme op i 1000 personer. Ættetavlens form vil komme til å ligne et tre, idet det fra stammen går ut en del større grener som stadig forgrener sig til mindre og flere grener.

En begrenset form for ættetavlen er slektstavlen, idet sidelinjenes efterkommere ikke tas med i betraktning, hvorved tavlen blir enklere og mere oversiktlig. Den anvendes derfor også hyppigere enn ættetavlen.

Karl Astel har innført noe han kaller «Sippschaftstafel» — slektskapstavle som omfatter samtlige medlemmer av det undersøkte individs familie, fra og med besteforeldrene og nedover. Om besteforeldrene kan man som regel skaffe sig klar beskjed. Likeledes om brødre og søstre på fars- og morssiden, altså onkler og tanter, fettere og kusiner etc. En undersøkelse av alle disse slektninger vil gi et ganske fullstendig billede av et individs arvemessige beskaffenhet så meget mer som de fleste av de undersøkte individer er i live. Hvor det gjelder de ressesive (skjulte) arvelidelser, vil man ha langt større anledning til å opdage disse, og derved eventuelt kunne forhindre at de forplanter sig videre, — og hvor det gjelder påvisningen av positive egenskaper i en slekt kan dette bidra til å stimulere familiedannelse og barnerikdom blandt de biologisk sett beste slekter.

Ved hjelp av disse slektskapstavler har Astel igangsatt en storstilet biologisk registrering av befolkningen, som efter hvert er ment å omfatte hele Tyskland. Han har oprettet et omfattende arvemessig kartoteksystem, som kunde tjene som mønster for andre. For øvrig er nedtegnelsen av tavlene så vidt enkelt at

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
hvert individ kan lære det selv, og således selv gjøre sig til

dommer over sin egen slekts beskaffenhet.

En spesiell anvendelse av slektsforskningen har man i bygdegranskningen, som nærmest er ment å gi et kulturhistorisk billede av hver bygd og de slekter som har vært knyttet til de forskjellige gårder etc. Enda en form for slektsregistrering er den som forfølger bestemte arvemessige kvaliteter, f. eks. kunstnerisk begavelse, visse talenter, teknisk opfinnsomhet etc., og som for en stor del bare omfatter medlemmer som viser disse arvemessige kvaliteter. Mens ættetavlen medtar alle medlemmer, blir det her bare tatt med medlemmer som interesserer. Slektstavlen blir derved mere oversiktlig, idet kvaliteten kommer tydeligere frem.

De forskjellige slektstavler.

Vi gir til slutt en kort oversikt over de forskjellige former for slektsforskning:

Stamtavle — følger navnet fra far til far opover, idet man nedskriver stammødrene ved siden. Tavlen vil således omfatte personer alle av samme navn: far, farfar, farfars far o. s. v. samt deres ektefeller. Tavlen kan også kalles navnetavle. (Jfr. Nansen-tavlen.)

Anetavlen — tar med alle man i direkte linje gjennem kvinner eller menn nedstammer fra. Det er 2 foreldre, 4 besteforeldre, 8 oldeforeldre, dernest 16, 32 o. s. v. I samme slektledd står alle i samme arvemessige forhold til utgangspersonen, slik at individet gjennemsnittlig har halvparten av arvestoffet til felles med foreldrene, med besteforeldrene en fjerdepart, med oldefor eldrene en åttendepart o. s. v. (Jfr. Bjørnson-tavlen.)

Ættetavle — utgående fra to stamforeldre medtar den alle som nedstammer fra disse to, idet man går videre med de to stamforeldres barn, optegner deres barn igjen og følger alle grener frem til nutiden. Tavlen vil omfatte alle de mennesker man er i slekt med fra stamforeldrene nedover. Tavlen kan også benevnes stamtre. (Jfr. Grieg-tavlen.)

Slektstavle — er en forenklet ættetavle, idet samtlige sidegrener nedtegnes, men ikke forfølges videre. Går man ut fra de to stamforeldre, nedtegnes alle deres barn, men kun den gren man selv tilhører forfølges videre. Således i alle ledd nedover. (Jfr. skjemaet.)

Slektskapstavle — er en sammenstilling av to avkortede ættetavler. Man går i regelen ut fra begge par besteforeldre og ned tegner alle efterkommere på begge sider. Tavlen vil således omfatte besteforeldre, foreldre, alle tanter og onkler og alle fettere og kusiner, samt deres barn. (Jfr. Astels tavle.)

Arvetavle — tjener til å påvise bestemte egenskapers arvegang innen slekten. Den fremhever kun de individer som i mer eller mindre grad viser den angjeldende egenskap. En slekts forskning gjennemført på denne måte vil vise at det fremkommer typisk «musikalske» slekter, «matematiske» slekter o. s. v. (Jfr. Guldberg-tavlen.)


  1. Her må betenkes at forfedrenes antall i betydelig grad reduseres ved de såkalte ane-tap, som fremkommer ved at medlemmer av samme slekt gifter sig innbyrdes. I slekter med hyppig inngifte vil ane-tapene anta betydelige dimensjoner.