Kvinnepanelet/3
Slike menn forlates ikke. Jeg kan ikke flytte fra han selv om jeg blir skamslått av han. Vold er bare en del av hverdagen min. Men samtidig vet jeg at ”Ingen kødder med dama hans”, det vet alle i miljøet. Han og vennene hans passer på hverandres familier. De viser solidaritet og broderskap overfor hverandre. Når han sitter inne, er det vennene hans som passer på at jeg og barna har alt vi trenger. Skulle jeg noen gang prøvd å flytte fra han, vil han finne meg uansett hvor jeg er. Da vil han drepe meg, det har han sagt. Det er han i stand til. Han er ikke redd for å slå eller sitte inne for et drap. Hvis han mener det er større straff for han, at jeg lever enn at han sitter i fengsel for et drap, så dreper han. Også har han venner som gjør tjenester for hverandre.
På tross av formell likestilling mellom kjønnene i samfunnet generelt og også i noen av trossamfunnene i Norge, finnes det et dypere lag i kulturens kjønnsforestillinger som fører til at vi som samfunn og som enkeltpersoner fortsatt forholder oss til kjønnsstereotypier. I et overordnet perspektiv er holdning til likestilling, rollemønstre og identitetsforståelse sammensatte og mangfoldige.
Utgangspunktet i alle de store verdensreligionene er en patriarkalsk tradisjon og praksis. Som alt annet kan også religion misbrukes. Det er ikke mangel på religiøse tekster som kan brukes til å legitimere undertrykkelse. Å skjelne mellom religion og kultur kan være både vanskelig og diskutabelt, men for å komme undertrykkende praksis til livs, vil en slik skjelning være nødvendig.
Sterke ledere og hierarkisk struktur
Ekstreme fundamentalistiske bevegelser og forholdene i lukkede, gjerne karismatisk pregede sekter/grupperinger tydeliggjør den faren religion og ideologier i destruktive utgaver representerer i lukkede miljøer. Barn og kvinner blir ofte de første som rammes av denne strukturen fordi deres status gjerne blir forstått som underordnet. I hjemmet er som regel mannen tillagt overordnet autoritet, og under slike forhold står familien i fare for å fungere som et totalitært og lukket system. (Hammerlin 2002:192) I det religiøse eller ideologiske fellesskapet er kvinner på tilsvarende måte i en underordnet posisjon. (Lundgren 1985, 1990, 2008). Dessuten er gruppetilhørigheten i slike sammenhenger ofte svært sterk. Da kan presset på den enkelte bli overveldende, og den sosiale kontrollen kan bli destruktiv. Dynamikken i mishandlingsforhold er den samme uansett i hvilket miljø den foregår. I religiøse sammenhenger er det imidlertid ofte nettopp sider ved religionsforståelsen som misbrukes til å legitimere og forsterke overgrepene og undertrykkelsen.
Opphøyer og beskytter kvinner
Fordeling av makt og ansvar innen en bevegelse eller ei gruppe er et springende punkt. Dess større konsentrasjon av makt til noen få eller en person, dess større er faren for overgrep og misbruk. (Kimball 2002/04:118) Seksuelle overgrep der en autoritetsperson utnytter sin rolle og eventuelle tillit i forhold til et menneske i en svakere posisjon for å dekke egne behov, representerer et spesielt problem. (Thomassen 2006:9) Første skritt for å komme problemet til livs, er å anerkjenne at det finnes.
Det å opphøye og/eller ville beskytte kvinner ved å framheve spesielt ”kvinnelige” egenskaper eller tradisjonelle kvinneroller på en påfallende måte, kan underbygge forskjellsbehandling og fungere undertrykkende. Slik såkalt repressiv ros kan forstås som et utslag av en grunnleggende patriarkalsk holdning og tjener til å opprettholde mannlig dominans. (Stendal 2003:355)
Grad av åpenhet eller isolasjon i forhold til samfunnet for øvrig er også et kjernespørsmål. Et fellesskap kan styrke egen identitet ved å avsondre seg fra omverdenen og fokusere på forskjeller mellom seg selv og ”de andre” (Brekke 1999:123). Det kan også styrke gruppetilhørigheten ved å manifestere egen religiøs/ideologisk identitet innenfra. Dette kan for eksempel skje ved å motarbeide endring og utsette enkeltpersoner og grupper i egen midte for spesiell forskjellsbehandling og kontroll. Eksempler på dette kan være krav til atferd og/eller klesdrakt og utøvelse av straff for ulydighet.
De usynlige kvinnene
Menn med patriarkalsk identitet som henter ektefeller fra hjemlandet, kan utøve sterk kontroll over kvinnene. Deres ektefeller er ofte de usynlige kvinnene. De snakker sjeldent norsk, de har ikke nettverk og de har heller ikke kjennskap til sine rettigheter. Dersom paret blir skilt, vil hun bli sendt hjem pga 3 årsregelen. (Dette gjelder også gutter). Hun har heller ikke krav på introduksjonsprogram (norsk-opplæringskurs), det er opp til mannen/familien å bestemme om hun får lov til å gå på norsk opplæringskurs eller ikke. Kvinnene får ofte ikke hjelp fra familien og sitter med et problem som de ikke klarer å håndtere.
Skilsmisse
Det er sterkt fokus på å forebygge tvangsekteskap og hvordan samfunnet best mulig kan hjelpe kvinner og menn som blir utsatt for stigma, trusler og forfølgelse på grunn av tvangsekteskap. Kvinnepanelet ønsker også å fokusere på kvinner og menn som blir tvunget til å bli værende i et ekteskap som ikke fungerer. Sanksjonene som blir satt i gang dersom kvinnen tar ut skilsmisse, kan være så alvorlige at mange forblir i ekteskapet, selv om forholdene er uutholdelige. Det kan være utstøting, stigma, skam, trakassering, psykisk press og bli møtt som ”fritt vilt”. Denne tvangen kan mange etnisk norske kvinner og menn også oppleve, dersom de kommer fra strenge kulturer/miljøer.
Ungdom i kristne miljøer
Ungdom som velger å gifte seg utenfor den religiøse gruppen eller sekten de tilhører, kan oppleve å bli utstøtt og stigmatisert av sin familie og sitt religiøse nettverk. Frivillige organisasjoner som jobber mot tvangsekteskap, må utvide sitt tilbud til å innbefatte også ungdom fra lukkede kristne miljøer. Vi vet lite om omfanget og hvor mange personer dette angår og foreslår at dette blir kartlagt, for å sette i gang relevante tiltak.
Religionsfrihet
Retten til religionsfrihet gir rett til å tilhøre et trossamfunn og til å praktisere eller ikke praktisere religiøs tro. Religionsfrihet gir også rett til å stå utenfor tros- og livssynssamfunn, frihet fra religiøs tvang og rett til å konvertere fra en religion, og fra et trossamfunn til et annet.
TILTAK:
- Organisasjoner, institusjoner og trossamfunn over en viss størrelsesorden som mottar offentlig støtte må oppfylle følgende:
- Demokratisk styringsstruktur
- Begge kjønn er representert med minimum 40 prosent
- Aktivitets og rapporteringsplikt på tiltak som fremmer likestilling
- Organisasjonene mv. som mottar støtte må:
- Ansvarliggjøres ved å stimulere til konkrete likestillingstiltak.
- Ansvarliggjøres ved å sette i gang tiltak som forebygger vold mot kvinner.
- Avkreves etiske retningslinjer og skolering angående respekt og makt i seksuelle relasjoner for å forebygge seksuelle overgrep
- Kompetanseheving: politi og helsepersonell må ha høyere kompetanse på kvinneperspektivet og ekskluderingsmekanismer i lukkede miljøer.
- Informasjonskampanjer og tiltak: Personer med minoritetsbakgrunn må motiveres til å søke utdanning innenfor psykologi/psykiatri og andre helseutdanninger.
- Sikkerhetsnett:
- Sikre ressurser til frivillige organisasjoner som kan drive oppsøkende virksomhet for gi mennesker i lukkede miljøer informasjon om sine rettigheter.
Kvinnepanelet ser med bekymring på de reaksjoner kvinner som deltar i den offentlige debatten møter. Vi ser en farlig utvikling på den fronten.
Vi ser eksempler på at friheten til å handle og ytre seg innskrenkes av stadig mer aggressive angrep på kvinner som går i front i for likestillingens sak.
Bare i kvinnepanelets egen gruppe har flere kvinner opplevd generell sjikanering i forbindelse med deltagelse i den offentlige debatten. Tre har i løpet av året blitt så alvorlig truet at de har fryktet for sine liv.
Vi mener dette vitner om manglende likestilling og er helt i strid med ønsket om et demokrati der både menn, kvinner og minoriteter fryktløst kan delta i den offentlige debatten og beslutningsprosesser.
Hvis vi som samfunn ikke makter å ta vare på de modige stemmene som er i ferd med å bryte fram og bli forbilder for unge mennesker på arenaer som til vanlig er dominert av menn, kan vi ende opp med mangel på reell likestilling og ytringsfrihet for kvinner i det offentlige rom. Det er nå det skjer, og det er nå vi har mulighet til å gripe inn.
Hvis kvinner velger å fratre sine verv, slutter å stille opp i offentlige debatter og blir usynlige fordi de blir truet, så må dette på toppen av dagsorden.
Det holder ikke bare å gi dem mikrofonen, vi må også sørge for at ikke talerstolen blir sprengt av hatreaksjoner som ingen tar på alvor. Mange slike kvinner som står fritt utenfor de offentlige institusjonene og som ikke har et apparat rundt seg slik som for eksempel politikere, står i fare for å trekke seg. Det har vi nylig sett eksempler på.