Kvinnepanelet/2

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Jeg sammenligner overgrepene med tortur. Folk forstår at mennesker som blir utsatt for tortur, de trenger hjelp over lang tid til å få litt normalt liv igjen. Men seksuelle overgrep har ikke folk det samme bevisste forholdet til. De forstår ikke dimensjonen av senskadene. Overgrep er også tortur, og de som blir utsatt må få tett oppfølging over tid, og det må være gratis. Samfunnet har mange tanker og holdninger til slike som oss, men de vet sjelden nok om hva det egentlig dreier seg om. Jeg har mye smerter og plager. Folk forstår og gir omsorg hvis noen får en kreftdiagnose, får amputert et bein eller en annen sykdom som er akseptert. Men de forstår ikke slike som meg. Samfunnet, altså politikere og systemet, forstår ikke min situasjon, og jeg får dermed ikke den hjelpen jeg trenger. Psykiske plager tapper mye energi. En blir veldig sliten og utmattet, selv om man ikke har løpt 5 mil.

Det er jeg som går til psykolog, det er dyrt og det er jeg som har fått ødelagt mitt liv. Jeg lyver mye, for å skjule min fortid og for å skjule årsaken til at jeg ikke fungerer optimalt i arbeidslivet. Jeg har nå vært syk i noen måneder, men jeg har ikke fortalt noen at jeg er sykemeldt. Hva skal jeg si hvis de spør hvorfor jeg er sykemeldt. Jeg har vært sykemeldt i snart åtte måneder, men jeg har ikke krefter til å komme meg tilbake på jobb. Men hvis ikke jeg går tilbake på jobb, vil jeg få attføring eller bli uføretrygdet, og det betyr redusert inntekt. Dersom inntekten vår blir redusert, må vi flytte fra det huset vi bor i, og det vil igjen ramme mine jenter som går i barnehage og skole i nærheten av der vi bor. Min belastede barndom rammer ikke bare meg, men også mine barn. Det synes jeg er trist. Sliter ikke bare med psykiske og fysiske plager, men også økonomiske.

JULIE
2.1 Vold og mishandling

FAKTA

Internasjonalt:

Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for mishandling, seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av sin levetid. I Europa er vold i nære relasjoner hovedårsaken til uførhet og dødsfall blant kvinner mellom 16-44 år. Kvinnedrap blir ofte ikke etterforsket i land som India, Guatemala og Russland. Kidnapping og voldtekt av jenter var (og er) en del av krigføringen i mange land (Amnesty International).

I Norge viser undersøkelser fra NIBR og NTNU (2005) at hver fjerde kvinne utsettes for vold eller trusler om vold. Tallene på kvinnedrap i Norge er alarmerende høye. Norge har like mange partnerdrap som Spania sett i forhold til folketallet. Spania topper den europeiske statistikken med ca 70 partnerdrap i året.

Tall fra FN-organet United Nations Economic Commission for Europe (UNECE), som utarbeider samlede drapsstatistikker for mer enn 50 medlemsland i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika, viser at det knapt er noe annet land der andelen kvinner som drepes, er så høy som i Norge.

Norge leverer ikke inn noen tall til FN-organet for hvem som står bak drapene på kvinner i Norge.

http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20091015/til-spania-for-a-lare-om-partnervold/

Norge har internasjonale forpliktelser når det gjelder kvinners rettigheter og behov for beskyttelse. FNs kvinnediskrimineringskomité har kritisert Norge for mangelfull oppfølging av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon Artikkel 6 som omhandler vold i nære relasjoner, voldtekt, menneskehandel og prostitusjon (NOU 2008: 4 Fra ord til handling s 24).

Forestillingen om Norge som et likestilt samfunn Forestillingen om Norge som beste elev i klassen og at kjønnslikestilling er oppnådd, kan fungere som en passiviserende faktor som hindrer videre utvikling og framskritt i arbeidet. De formelle strukturene i form av lovverk er på plass, likevel makter ikke samfunnet å bekjempe vold og overgrep på tilfredsstillende vis. Etter 30 år med krisesentre og økt fokus på menns vold mot kvinner, trenger vi fortsatt å styrke arbeidet. Uten sterkere satsning på dette området vil vi aldri oppnå reell likestilling mellom kjønnene.

Mannspanelet problematiserte menns vold mot kvinner slik:

”De profesjonelle aktørene på dette fagfeltet snakker ofte om menns vold mot kvinner som om det er snakk om en entydig type vold som utøves av en entydig gruppe menn. Mennene er forskjellige og volden som utøves er forskjellig med hensyn til både omfang, alvorlighet og systematikk.”

En svensk omfangsundersøkelse viser at den vanligste volden innenfor parrelasjonen er fysisk vold. Utenfor parrelasjonen er det seksuell vold som dominerer. Forskerne oppsummerer funnene med at ”det ikke finnes frisoner for kvinner”, og at seksuell trakassering og vold finnes i alle sammenhenger; på jobb, studieplassen, på gater og torg, og i hjemmet. http://www.brottsoffermyndigheten.se/default.asp?id=1852. Seinere undersøkelser i Norge og Finland har vist liknende resultater.

Privat anliggende Menns holdinger til vold avhenger av alder, skriver Amnesty International i en rapport som heter ”Hvem bryr seg? – en rapport om vold mot kvinner.”

En gjennomgående tendens i undersøkelsen er at yngre menn er mindre opptatt av menns vold mot kvinner enn eldre menn. Dobbelt så mange menn i den eldste aldersgruppen (45-60 år) betrakter vold mot kvinner som et samfunnsproblem, sammenlignet med den yngre aldersgruppen (18-29 år). Yngre menn definerer vold mot kvinner heller som et privat anliggende enn som et samfunnsproblem. Yngre menn snakker dessuten mindre om vold mot kvinner med venner, kollegaer og andre enn eldre menn (Amnesty International 2007). Dette betyr at det må settes i gang et storstilt holdningsarbeid, spesielt rettet mot yngre menn.

I Sverige har erfaringene med Kvinnofridsbalken i lovverket vært at det generelle kunnskapsnivået om vold og voldens virkninger er forbedret. Etter svensk lovgivning kan menn etter bestemmelsen om ”Grov kvinnofridskränkning” dømmes for systematisk vold. I Norge dømmes man for hver enkelt voldsepisode og ikke for systematisk vold. Ved systematisk vold, vold over tid, kan det være vanskelig for voldsofferet å huske alle de ulike voldsepisodene. Dette fører til færre domfellelser for vold i nære relasjoner.

Kvinnepanelet ønsker å sette fokus på kjønnet vold, og mener det er viktig å innføre en lovbestemmelse som gjør det mulig å straffe voldsutøvere for systematisk, vedvarende vold.

Kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse er et grovt overgrep mot kvinner. Kvinnelig kjønnslemlestelse er uakseptabelt i enhver form fordi skikken er en krenkelse av kvinners fysiske og psykoseksuelle integritet og representerer vold mot dem. I mange kulturer omskjæres både gutter og jenter. Men kvinnelig kjønnslemlestelse er mye mer alvorlig enn omskjæring av gutter. Kjønnslemlestelse av kvinner kan etterlate varig smerte, lidelse og i verste fall forårsake død. De umiddelbare skadene kan være smertesjokk, livsfarlige blødninger, infeksjoner, vanskeligheter med å urinere, blodforgiftning/stivkrampe, psykisk sjokk og død. De langsiktige skadene kan være tap av fruktbarhet, menstruasjonssmerter, smerter ved samleie, svangerskaps- og fødselskomplikasjoner og depresjoner (FN-Sambandet i Norge).

Det er satt i gang flere gode tiltak for å forebygge kjønnslemlestelse av jenter. Kvinnepanelet mener dette er grov vold mot kvinner, utført av deres egne foreldre. Det er viktig at det jobbes systematisk for å opplyse foreldre om skadevirkningene av kjønnslemlestelse av jenter, og at det er en ulovlig handling. Dersom de kjønnslemlester sin datter vil de begå en straffbar handling. Foreldrene trenger også verktøy for å kunne håndtere stigma de vil oppleve i minoritetsmiljøene og i sin egen slekt dersom de velger ikke å kjønnslemleste sin datter.

TILTAK:

  • Det må innføres spesielle bestemmelser i straffelovgivningen om vold og overgrep mot kvinner, bygget opp etter den svenske modellen Kvinnofrid. En parallell til den svenske lovgivningen om ”grov kvinnofridskränkning” må innføres snarest.

(http://sv.wikipedia.org//wiki/Grov_fridskränkning)

  • Alle kommuner må få en lokal handlingsplan mot vold i nære relasjoner
2.2 Samfunnsøkonomiske kostnader av menns vold mot kvinner

I NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold er det redegjort for nasjonale og internasjonale undersøkelser som belyser omfanget av menns vold mot kvinner og barn. Både nasjonale og internasjonale data indikerer at denne volden er et alvorlig samfunnsproblem. Det redegjøres også for internasjonale undersøkelser som belyser samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med denne volden. For Norges del er det fremdeles store mangler i kunnskapen om omfanget av og kostnadene forbundet med menns vold og overgrep mot kvinner. Kvinnevoldsutvalget foreslo derfor at det skulle gjennomføres en nasjonal representativ undersøkelse for å kartlegge omfanget av denne volden.

Utvalget anbefalte videre at det skulle gjennomføres en kartlegging av de samfunnsøkonomiske kostnadene forbundet med volden. Etter Kvinnepanelets oppfatning er dette et godt redskap for å synliggjøre at konsekvensene av at hver fjerde kvinne i Norge utsettes for vold eller trusler om vold er omfattende.

TILTAK:

  • Det må iverksettes en større norsk undersøkelse som kartlegger de samfunnsøkonomiske kostnadene som følger av menns vold mot kvinner.
2.3 Tilbudet til dem som må flykte

FAKTA

Det finnes 52 krisesentre i Norge

http://www.noabuse.no/so/kri.htm

Folkeregisteret har to ulike klassifiseringer for personer som har behov for skjult adresse.

Kode 6, ”strengt fortrolig adresse”, er den strengeste. Adressen er da skjult for alle, også offentlige instanser, bortsett fra noen få personer i skatteetaten. Om lag 870 personer lever på denne koden, og det er grunn til å tro at en stor del av disse er kvinner og barn på flukt fra en mishandler. I tillegg kommer kode 7 ”fortrolig adresse”, som også omfatter kvinner og barn på flukt fra en mishandler.

I 2009 måtte 1734 barn flykte til et av landets krisesentre sammen med sine mødre. De som hadde med barn på sitt første opphold dro i større grad (23 prosent) tilbake til overgriper enn de som ikke hadde med barn (19 prosent).

http://www.krisesenter.com/statistikk/PDFdocs/RAPPORT-KRISESENTER-2009.pdf

24 av landets 50 krisesentre er tilrettelagt for kvinner med funksjonsnedsettelser.

Krisesentrene er det tilbudet vi har til kvinner og barn som rammes av så alvorlig partnervold at de må flykte fra eget hjem. Krisesentrene vokste fram i en periode på 80-og 90-tallet. Tanken med sentrene var at de ved siden av å hjelpe kvinner og barn som måtte flykte fra hjemmet på grunn av vold, skulle jobbe for å gjøre seg selv overflødige. Dette skulle skje ved å sette fokus på menns vold mot kvinner og kreve at samfunnet tok tak i problemet og satte en stopper for vold i nære relasjoner. Etter over tretti år med krisesentre har vi som samfunn ikke lykkes med å utrydde denne volden. Kvinnepanelet ønsker å blåse liv i tanken om at krisesentrene bare er et steg på vegen. Vi vil jobbe for at reduksjon og utrydding av vold i nære relasjoner fremdeles skal være målsetningen. At noen må flykte fra sine egne hjem på grunn av vold er en skamplett for et samfunn som kaller seg likestilt.

Ikke tilbud til alle voldsutsatte kvinner

I dag er det den voldsutsatte kvinnen og hennes barn som må flykte fra hjemmet og søke tilflukt på krisesenter. Dette er en uholdbar situasjon der ansvaret for å beskytte seg selv og barna legges på offeret. Ansvaret for volden må legges på voldsutøver.

Det er ikke slik at alle voldsutsatte kvinner har et tilbud på landets krisesentre.

Kvinner med nedsatt funksjonsevne

I 2006 ble det i Norge avdekket at kun 14 av 51 krisesentre var tilgjengelige for funksjonshemmede. Det framgikk av rapporten «Hvilket tilbud gir kommunene til voldsutsatte kvinner med funksjonshemming?». Rapporten ble utarbeidet av Krisesentersekretariatet og Nettverk for kvinner med funksjonshemning. De to organisasjonene stilte spørsmål ved om krisesentrene virkelig kan kalle seg et lavterskeltilbud når så få av dem er tilgjengelige. Den nye Krisesenterloven trådte i kraft 1. januar 2010, men det finnes ingen krav om fysisk tilgjengelighet.

Kvinner med annen tilleggsproblematikk

Krisesentrene i Norge har ikke kompetanse eller kapasitet til å ta seg av kvinner med tilleggsproblematikk som for eksempel alvorlige psykiske problemer og/eller rusproblemer. Volden disse kvinnene opplever er ikke annerledes enn den volden andre kvinner opplever, men krisesentrenes hjelpetilbud er generelt ikke tilpasset disse gruppene. Dette innebærer at kvinner med tilleggsproblematikk kan ha vanskeligheter med å få hjelp, og det kan være vanskelig for dem å skaffe et trygt, gratis tilholdssted hvis de har behov for å flykte fra hjemmet.

Kvinnepanelet ønsker å sette fokus på de gruppene av voldsutsatte som ikke har et tilfredsstillende tilbud ved landets krisesentre. Staten må også sikre at kvinner som er narkotikaavhengige eller har psykiske lidelser også har et tilbud når de blir utsatt for vold og mishandling, uavhengig av om deres narkotikamisbruk. Disse kvinnene trenger både beskyttelse og et tilbud med den tilleggskompetanse for å sikre kvinnene den hjelpen de trenger.

Kvinner på hemmelig adresse

Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fastsetter at enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og rett til fritt å velge sitt bosted. På grunn av et manglende reelt rettsvern fra trusler om vold og drap lever over tusen kvinner og deres barn i skjul på koder/vitnebeskyttelseprogram og hemmelige adresser for å skjule sitt bosted, sin identitet og sin eksistens for overgriper/ene. Truslene de utsettes for er ikke entydige. Både ofre for menneskehandel, kvinner og menn som står i fare for tvangsekteskap, personer som vitner mot ulike kriminelle nettverk og kvinner som må flykte fra en voldelig partner er eksempler på dem som lever på kode. Å kunne fortsette å bo i eget hjem vil ha stor betydning, spesielt for barna. Hjemmet er deres verden, der har de sine venner, leker, rom og nærmiljøet. Mange barn må bytte skole på grunn av mors flukt.

Flere av disse kvinnene har etter hvert fått dårlig helse, og er blitt uføretrygdet. På grunn av manglende støtte fra samfunnet er økonomien katastrofal, og mange av kvinnene og deres barn tvinges til å leve på minimale ressurser. Kvinnepanelet ønsker at staten skal ta større ansvar. Ingen kvinner og barn skal være tvunget til å flykte. Regjeringen må utvikle en klar politikk der fokuset er på gjerningspersonen/ene. Den/de må bære byrden for sin atferd og de kriminelle handlingene.

Barn på krisesentrene

Hvert år må i underkant av 2000 barn flykte til krisesentrene sammen med sine mødre. Per i dag finnes ikke noe felles behandlingstilbud for barn som opplever å komme i en slik situasjon. Krisesentrene er lavterskel botilbud, og de skal i utgangspunktet ikke drive terapeutisk behandling.

Gjennom prosjektet ”Barn som lever med vold i familien” (2004-2009) fikk barn på noen krisesentre et tilbud om oppfølging fra enten Alternativ til Vold eller fra Senter for Krisepsykologi i Bergen. Den nye krisesenterloven pålegger kommunene å gi barn helhetlig oppfølging ved å sørge for samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenestetilbudet, som f eks barnevernet og politiet. Barn som har vært på krisesentrene kan også få hjelp fra et av seks Barnehus. Det finnes likevel ikke et godt nok tilgjengelig behandlingstilbud eller samtaletilbud til barna.

Kvinnepanelet ønsker at alle barn som kommer til et av landets krisesentre skal ha et tilfredsstillende og likeartet tilbud om støtte og behandling basert på barnas individuelle behov. Alle behandlingsinstanser som gir barna hjelp må ha nødvendig kompetanse på vold.

Menn på Krisesentrene

Krisesenterloven som trådte i kraft 1. januar 2010 pålegger kommunene å ha et krisesentertilbud til mishandlete kvinner, menn og barna deres. Krisesentrene for kvinner har tretti års erfaring med hjelp til mishandlete kvinner. De har kompetanse på vold i nære relasjoner, behovene og reaksjonsmønstrene til kvinner i krise. De har, med unntak av to sentre, ingen kompetanse på mishandlede menn. Mange kommuner mangler egne tilbud til menn, og ønsker å pålegge de eksisterende krisesentrene å opprette et slikt tilbud.

Menn i krise er ikke det samme som kvinner i krise. Per i dag finnes det lite forskning og kunnskap om hva denne gruppen trenger av hjelp, behandling og sikkerhetstiltak. Omfanget av denne typen vold og hvilke hjelpetiltak menn har behov for må kartlegges. På denne måten kan vi få et effektivt og målrettet arbeid for å hjelpe menn som er ofre for vold i nære relasjoner.

Kvinnepanelet mener at mishandlete menn må få hjelp på egne premisser i separate tiltak.

En annen kompliserende faktor med å pålegge de eksisterende krisesentrene ansvar for å ta imot menn, er sikkerhet for kvinnene som bor der. Krisesentrene er lavterskeltilbud som baserer seg på at personen som ber om hjelp er troverdig. Noen voldsutøvere kan benytte seg av muligheten for å komme til sentrene under dekke av å være voldsutsatt. Det har forekommet drap og drapsforsøk utenfor sentre. Når menn skal bruke de samme lokalitetene kan dette utgjøre en sikkerhetsrisiko selv om arealene er atskilt. For kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn kan det være problematisk å oppsøke krisesenteret hvis det ikke er et kjønnsspesifikt tilbud. De vil også kunne få vanskeligheter med å returnere til sine miljøer hvis det er kjent at det også er menn på sentrene.

Tvangsekteskap er familievold

Tvangsekteskap rammer hovedsakelig kvinner, og er i utgangspunktet familievold i utvidet forstand. 80 prosent av henvendelsene til Røde Kors’ informasjonstelefon mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er fra jenter. Tvangsekteskap handler ikke bare om inngåelsen av et formelt ekteskap, men innebærer også voldtekt og vold i nære relasjoner. Jenta utsettes for et massivt press og skyldfølelse siden den kriminelle handlingen som tvangsekteskap er, som regel blir begått av den nærmeste familien. På mange måter er det en formell ikke-prostituert form for trafficking der kvinnekroppen er gjenstand for å opprettholde tradisjoner, tro, ære og seksuell kontroll, og/eller økonomiske kontroll.

Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile (LLH) melder også at flere unge menn henvender seg til dem fordi de er i fare for å bli giftet bort på grunn av sin seksuelle legning. Når foreldre blir klar over eller får mistanke om at sønnen deres er homofil/bifil prøver de å tvangsgifte han for å unngå skam over familien. Dette fenomenet ser en også i land som England.

http://www.herts.police.uk/report/forced_marriages.htm

Gutter som blir tvangsgiftet 20 prosent av henvendelsene som kommer til Røde Kors’ kontakttelefon mot tvangsekteskap og lemlestelse, er fra gutter fra etniske minoriteter. Det kan være gutter som enten står i fare for å bli tvangsgiftet eller som ønsker å gå ut av et tvangsekteskap. Gutter som er i et tvangsekteskap føler ofte ansvar for kvinnen som de er gift med, men som de ikke elsker.

”Tar jeg ut skilsmisse, blir hun sendt hjem. Der er hennes liv ødelagt for evig og alltid. En skilt kvinne har ingen status og verdi i hjemlandet. Det er hun som kommer til å få skylden for skilsmissen. Men jeg orker heller ikke å leve sammen med henne over 3 år, for at hun skal få bli i Norge. Jeg lever et liv ved siden av ekteskapet. Et liv jeg ønsket å leve”.

TILTAK:

  • Regjeringen må utarbeide en overordnet strategi for hvordan vi som samfunn skal bekjempe vold i nære relasjoner og gjøre krisesentrene overflødige.
  • Krisesentrene må ha en stabil og forutsigbar ressurstilgang slik at de kan legge langsiktige planer for arbeidet sitt.
  • Alternativ til Vold eller liknende behandlingstilbud til barn på krisesentrene må etableres over hele landet.
  • Kvinner som kommer til krisesentrene må få tilbud om behandling for eventuelle psykiske traumer som følge av vold.
  • Ansvaret for vold og overgrep må legges på voldsutøver. Det må ses på alternative måter å løse problemet med vold i nære relasjoner. Kvinner og barn skal i hovedsak skjermes i egne hjem mens voldsutøver fjernes.
  • Krisesenteret må bestå som akuttmottak for voldsutsatte kvinner, men de er ikke egnet for lengre opphold. Vi må markere hvem som bærer ansvaret for volden ved å ta voldsutøveren ut av hjemmet, og ikke resten av familien.
  • Det må bli stilt krav om fysisk tilgjengelighet eller universell utforming på krisesentre i Norge slik at kvinner med funksjonsnedsettelser og kvinner med barn med funksjonsnedsettelser også får et lavterskeltilbud.
  • Kvinner med tilleggsproblematikk skal ha de samme mulighetene for et trygt, gratis akuttilbud når de må flykte på grunn av vold.
  • Det må forskes mer på omfanget av vold mot menn og det må kartlegges hvilke særskilte hjelpetiltak mennene har behov for. Krisesentre for menn og kvinner skal være separate tiltak med separat personale.
  • Omsorgssvikt handler også om foreldre som har altfor sterk kontroll over barn. Skolen må rette blikket mot disse foreldrene.
  • Staten må utvikle opplæring og veiledningstilbud for foreldre med innvandrerbakgrunn, ”om barn som vokser opp med flere kulturer”. Grupper der tvangsekteskap forekommer hyppigst bør få spesielt tilrettelagt opplæring.
  • Staten må opplyse ungdom, både gutter og jenter, om hva tvangsekteskap er, hvordan det kan forbygges og hvordan gutter aktivt kan være med på å skape likestilling og likeverd i ekteskapet. Dette kan også gjøres i samarbeid med frivillige organisasjoner.
  • Bedre oppfølging av ungdom og unge voksne som bryter med familier. Tilbud om ny identitet til de alvorligste tilfellene bør være en klar mulighet.
  • Kompetanseheving i hjelpeapparatet.
  • Flere boliger for de jentene som trenger beskyttelse. Rettssikkerheten til disse ungdommene er ofte truet, fordi de ikke får politibeskyttelse.
2.4 Vold og samvær

FAKTA

Kristin Skjørtens undersøkelse (2005) viser at norsk barnefordelingsrett i liten grad tar hensyn til påstander om vold når de bestemmer samvær og omsorg for barn. En sentral grunn til dette er at retten konkluderer med at volden var knyttet til samlivet med mor, og at dette ikke lengre vurderes som en aktuell problemstilling når forholdet er over.

Maria Erikson (2003) mener, på grunnlag av sin forskning i Sverige, at vold i liten grad er et vurderingstema i barnefordelingssaker i retten. I arbeidet med sin doktoravhandling fant hun at sosialkonsulentene som utredet omsorgsrettssakene, i liten grad så noen sammenheng mellom vold mot mor og vold mot barna. En vanlig vurdering blant sosialarbeiderne var; ”en mann kan være en dårlig partner, men likevel en god pappa”.

Etter innskjerpelsen i barneloven 2006 har dette bildet bedret seg noe, men fremdeles rapporterer krisesentrene og advokater som jobber med problemstillingen at det er rom for betydelig forbedring.

I Norge lever altfor mange barn i voldelige hjem. Noen av barna opplever direkte fysisk vold med de konsekvensene dette har. Andre av barna utsettes for psykisk vold, enten ved at foreldre retter trakasseringen direkte mot barna eller at barna er vitne til at mor utsettes for fysisk eller psykisk mishandling. Effekten av å være vitne til at far bruker vold mot mor er alvorlig. (Isdal, 2002).

Biologiske foreldres foreldrerett står sterkt i dagens lovverk. I de fleste tilfeller er dette uproblematisk, men i tilfeller der det er vold i familien kan det utgjøre en trussel mot barnas rettssikkerhet. Når mor velger å forlate en voldelig mann/far kan dette utløse en konflikt om barna. Volden stanser ikke ved bruddet, i mange tilfeller vil den eskalere (Bø Vatnar, 2009). I en slik tilspisset situasjon kan volden i ekstreme tilfeller ende med drapsforsøk og drap. Det er i separasjonsfasen volden ofte er farligst og mange av partner-/barnedrapene forekommer. En sentral tanke i barneloven er at samvær og omsorg skal ta utgangspunkt i hva som er best for barnet. Dette ligger også til grunn for FNs barnekonvensjon. Barnets beste blir ofte tolket som mest mulig kontakt med begge foreldre. Dette gjelder også i det norske rettssystemet.

I barnefordelingssaker der voldelige foreldre får samvær med barna sine er det et problem at barna tvinges til fortsatt å ha tett kontakt med voldsutøver.

Per Øystein Steinsvåg skriver i en bulletine fra Senter for Krisepsykologi i Bergen:

”Det er også mye forskning som viser at fedres voldsatferd mot mødre er en klar risikofaktor for annen destruktiv atferd overfor barn, som direkte vold mot barna, seksuelle overgrep, rusmisbruk, og/eller alvorlige psykiske vansker (Geffner et al, 2000, Geffner et al, 2003, Børve, 2007).”

I familier med voldsproblematikk er det helt nødvendig å anerkjenne at det beste for barnet ikke alltid er sammenfallende med mest mulig kontakt med en voldsutøvende forelder.

På New Zealand er hovedregelen i saker med vold at den av foreldrene som har utsatt barnet direkte eller indirekte for vold ikke får omsorg for barnet og samvær skjer under oppsyn.

Kvinnepanelet mener at det må stilles krav til voldelige foreldre hvis de skal ha omsorg og samvær med barna sine. Den voldsutøvende forelderen må ta ansvar for sin voldsutøvelse og stanse denne før normalt samvær kan gjennomføres.

Det norske rettssystemet, dommere i barnefordelingssaker må få oppdatert faglig kunnskap om vold. Det må også sikres at sakkyndige i disse sakene er tilstrekkelig kompetente på vold.

TILTAK:

  • Barn skal slippe å ha samvær med voldelige foreldre, også om volden er/var indirekte.
  • Det må forskes mer på voldelige foreldres omsorgsevner i forhold til barn.
  • Det må sikres at sakkyndigordningen i barnefordelingssaker har den nødvendige faglige kompetansen på vold.
  • Retten må ta inn over seg vitenskapelig kunnskap om skadevirkningene barn har av vold og å være vitne til vold.
  • Norske myndigheter må se på erfaringer med barnefordelingsrett fra New Zealand og vurdere om denne modellen kan utvikles og tilpasses norske forhold.
2.5 Fattigdom, klasse og vold

FAKTA

Nasjonalt og internasjonalt: Teksten er hentet fra NKVTS rapport 1/2010 «Et hjem for oss, et hjem for deg …» av Wenche Jonassen og Elin Skogøy s. 69 - 73

”Ifølge en utredning fra Verdens helseorganisasjon om vold mot kvinner i 11 ulike land er grad av økonomisk avhengighet en av risikofaktorene. Andre risikofaktorer er utdanningsnivå, grad av likestilling, og folks generelle oppfatninger av vold mot kvinner (WHO 2005). De norske omfangsundersøkelsene bekrefter at både inntektsnivået og livssituasjonen ellers har betydning for kvinners (og menns) utsatthet for vold. Osloundersøkelsen viste større forekomst av alvorlige trusler og grov vold blant sosialhjelpsmottakere, andre personer med svært dårlig råd, personer med uføre- eller attføringstrygd og arbeidsledige (Pape and Stefansen 2004). NIBR-undersøkelsen viste at utsatthet for vold øker omvendt proporsjonalt med folks inntekter (Haaland, Clausen, og Schei 2005).”…

”Økonomiske forhold har stor betydning for hvilke muligheter kvinner har når de vil bryte ut av et mishandlingsforhold. Flere krisesenteransatte i vår studie trekker fram boligsituasjonen som den mest avgjørende faktor for om kvinner søker hjelp på krisesenter eller ikke. Det handler i stor grad om hvorvidt kvinnene har ressurser – økonomisk og nettverk/språk – til å klare seg på boligmarkedet på egenhånd.”

Vold i nære relasjoner finnes i alle samfunnslag og i alle miljøer. Det rammer en stor del av befolkningen i et land som vil kalle seg likestilt.

Økonomi Kvinners selvstendige økonomi er avgjørende for flere aspekter med tanke på mishandling og vold. Alsakers studie fra 2008 viser at 38 prosent av kvinnene som bodde på krisesentrene ikke fikk lov av overgriper til å jobbe og manglet dermed egne midler. Manglende selvstendig økonomi og frykten for et liv i fattigdom er noen av årsakene til at mange kvinner kan forbli i krenkende forhold. Økonomisk selvstendighet er en forutsetning for å kunne ta frie og selvstendige valg. Derfor henger de økonomiske forholdene i samfunnet tett sammen med kvinners reelle mulighet til å bryte ut av voldelige forhold.

Vold mot kvinner i utsatte gruppe

Det er også viktig å se på vold og overgrep mot kvinner i spesielt utsatte grupper, som eksempelvis rusmiljøene. Deres problemer er ofte sammensatte og i tillegg til vold sliter de med rus, psykiatri, stigma og mangel på et trygt og fast bosted.

Unges rettsikkerhet i fare

Når en ungdom flytter fra familien for å unngå tvangsekteskap, er vedkommende avhengig av å få sosial hjelp og beskyttelse. Det er ofte manglende kompetanse, kunnskap om alvoret i saken som gjør at ungdommen møter motstand i hjelpeapparatet. Røde Kors forteller at ungdommenes erfaringer er at den hjelpen de får er personavhengig. Enkelte møter så stor motstand hos sosialtjenesten når det gjelder penger til livsopphold, at mange opplever bruddet med familien enda vanskeligere.

De ungdommene som nærmer seg 18 år blir ofte møtt med avvisning. Flere opplever at barnevernet ikke ønsker å hjelpe dem. Måten ungdommene blir møtt på i hjelpeapparatet, kan sette deres liv og rettsikkerhet i fare. Når de unge møter mye motstand og avvisning, kan de føle at de har gjort et feil valg.

Unge prostituerte

Landsforeningen for Barnevernsbarn (LFB) har satt fokus på unge jenter og gutter som tidligere har vært, eller fortsatt er under offentlig omsorg av barnevernstjenesten og som prostituerer seg. Noen av disse ungdommene har tidligere vært utsatt for incest og grove overgrep. Kvinnepanelet ønsker at det settes i gang kartlegging av omfanget av problemet og at det settes i gang tiltak for å forebygge prostitusjon blant denne gruppen.

TILTAK:

  • Behandlingsprogrammer gjennom Alternativ til vold må gjøres obligatorisk for alle voldsdømte i norske fengsler.
  • Den sosiale boligpolitikken må styrkes.
  • Rusomsorgen må styrkes, behandlingstilbudet bygges ut og tunge rusavhengige må i større grad få tilgang til legemiddelassistert rehabilitering.
  • Ingen mindreårige i fengsel, men heller styrke tilbudet om forsterket fosterhjem.
  • Utvide bruk av forsterket fosterhjem.
  • Det igangsettes en undersøkelse om overgrep og prostitusjon blant barnevernsbarn.
2.6 Treårsregelen og kjønnsrelatert forfølgelse

FAKTA

Lovregel, 3 årsregelen: Personer som inngår ekteskap med noen med lovlig opphold i Norge må være gift i tre år før de får opphold på selvstendig grunnlag. Hvis ekteskapet oppløses før det er gått tre år, sendes personen ut av landet. Utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, Mishandlingsparagrafen: Hvis noen kan sannsynliggjøre at de er blitt mishandlet i ekteskapet med en nordmann, skal de ha opphold på selvstendig grunnlag selv om ekteskapet oppløses før det har gått tre år.

Det er uklart hva som i praksis skal til for at kvinner skal få oppholdstillatelse på bakgrunn av mishandlingsbestemmelsen i utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Denne uklarheten har ført til usikkerhet om hvilke rettigheter disse kvinnene har etter et samlivsbrudd. Kvinner under treårsregelen som blir utsatt for mishandling, forblir derfor ofte i ekteskapet til tross for volden de opplever.

Tvungen avhengighet

FAFO-rapport (Tyldum og Tveit, 2008) viser at mange kvinner lever i ekteskap med til dels stor grad av utnytting de første årene. Rapporten viser at ektefellen i flere tilfeller bevisst utnytter og legger strategier for å forsterke avhengigheten. Dette blir kalt ”tvungen avhengighet” og bør i ekstreme tilfeller vurderes og straffeforfølges etter straffeloven § 224 om menneskehandel (tvangsarbeid og utnytting for andre seksuelle formål). Menn som spekulerer i kvinners rettsløshet, har gjennom 3 årsregelen fullstendig makt og kontroll over kvinnene. Hvis hun ikke føyer seg etter mannens krav, kan han true med statlig utkastelse.

Beskytter grenser

FNs Kvinnekomité har ved behandlingen av Norges 5., 6. og 7. statsrapport rettet søkelyset mot statens plikt til å sikre innvandrerkvinner samme rettigheter og rettsbeskyttelse på alle livs- og rettighetsområder som menn fra egen gruppe og kvinner og menn fra majoritetsbefolkningen. 3 årsregelen ivaretar innvandringspolitiske hensyn og beskytter grensene framfor vern og beskyttelse av enkeltindividet. Ut fra FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) om retten til kjønnslikestilling, foreslår Kvinnepanelet at 3 årsregelen fjernes. Direkte kontakt fra myndighetenes side med kvinnene er også viktig for å sørge for at de forstår rettighetene sine. Dette kan gjøres i sammenheng med norskopplæring og introduksjonskurs.

En særlig utsatt gruppe er kvinner gift med menn uten opphold. Amnesty International skriver i sin rapport Frihet fra frykt – vold mot kvinner i asylmottak i Norge:

I mange tilfeller er familiens søknad om asyl begrunnet i mannens politiske aktivitet. Dermed er forholdet til overgriper selve grunnlaget for kvinnens mulighet til å kunne bli i Norge. Kvinnen har ingen garanti for at hennes individuelle behov for beskyttelse blir anerkjent i søknadsbehandlingen, og dermed kan det være vanskelig for kvinnen å ta den risikoen et brudd innebærer.

Disse kvinnene har per i dag ingen rettigheter hvis de utsettes for vold fra mennene sine. Utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b sikrer kun kvinner som er gift med menn med lovlig opphold i Norge.

Amnesty sier også i den samme rapporten, ”at de ansatte på asylmottakene har ikke tilstrekkelig kunnskap om vold mot kvinner. Mangel på kunnskap fører til usikkerhet, og bidrar til at de ansatte lar være å gripe inn, selv i tilfeller der en kvinne viser tydelige tegn på å ha vært utsatt for fysisk vold.” Og det er mangelfull registrering av vold mot kvinner på norske asylmottak.

Kjønn kommer inn under begrepet sosial gruppe i Flyktningkonvensjonen. Med ”kjønnsrelatert forfølgelse” forstås forfølgelse på grunn av, eller som er knyttet til kjønn. En forutsetning er at kvinnen ikke kan få beskyttelse i det landet hun flykter fra.

Flere land, deriblant Sverige, Storbritannia og Canada, har de siste årene tatt på alvor at kvinner rammes av vold og forfølgelse på en annen måte enn menn, og har utviklet konkrete tiltak for kvinnelige asylsøkere.

Homofile, lesbiske og transpersoner vil ofte ikke oppleve at de er trygge på asylmottak, spesielt ikke der det er andre fra samme land eller geografiske område. De risikerer å oppholde seg sammen med mennesker som deler synspunkter med dem de flykter fra. Asylsøkere som anfører seksuell orientering og kjønnsidentitet som asylgrunn bør få tilpasset mottaksforhold i nærheten av større byer med aktive homomiljøer, slik at de kan være trygge uten å måtte leve i skjul og isolasjon.

Kjønnsrelatert forfølgelse

Kvinner flykter ofte av andre årsaker enn menn. De utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner og annen kjønnsrelatert vold. Ofte flykter de fra familie og slekt. Kjønnsrelatert forfølgelse skal etter FNs flyktningkonvensjon gi grunnlag for asyl i Norge. Dette praktiseres i for liten grad av norske utlendingsmyndigheter og norsk rettssystem.

Norge er en pådriver i verdenssammenheng når det gjelder å påpeke nasjonenes ansvar for å forhindre voldtekt, vold og overgrep mot kvinner og å anerkjenne at kvinner har behov for særskilt vern og beskyttelse. Likevel innvilges svært få asyl selv om de påberoper seg nettopp denne typen forfølgelse.

Homofile, lesbiske og transpersoner blir ofte nektet asyl med henvisning til at de må tilpasse seg kulturelle normer i hjemlandet. Seksuell orientering og kjønnsidentitet er sentrale dimensjoner i et menneskes identitet og livsutfoldelse. Har man en identitet som homofil, lesbisk, bifil eller transkjønnet vil det å skulle tilpasse seg de kulturelle normene for kjønnsroller og kjønnsutrykk mange steder innebære alvorlige krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, se for eksempel Yogyakarta principle no. 6 om retten til privatliv.

TILTAK:

  • Treårsregelen må avskaffes.
  • Alle gifte kvinner som oppholder seg i riket må omfattes av bestemmelsene i utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b uavhengig av ektefellens oppholdsstatus.
  • Kjønnsbasert forfølgelse skal gi grunnlag for asyl. Bestemmelsene i FNs Kvinnekonvensjon og Barnekonvensjon må overholdes.
  • Personer som føler seg truet må kunne flytte fra et asylmottak til et annet. De må også fritt kunne dra til et valgfritt krisesenter hvis dette er et bedre egnet tilbud til dem.
  • Regjeringen må sørge for at alle instanser som arbeider opp mot mennesker som kan rammes av denne typen vold og problemer, har kunnskap og kompetanse på området.
  • Kvinnepanelet stiller seg bak alle kravene som ble fremmet i Kvinnekommisjonens rapport om kjønnsrelatert forfølgelse fra 2008.
    http://www.krisesenter.com/materiell/pdf/Rapport_om_kjonnsrelatert_forfolgelse.pdf
  • Lesbiske, homofile og transpersoner må sikres rettsvern og asyl i Norge når de er truet i hjemlandet
2.7 Prostitusjon og menneskehandel

FAKTA

Ofre for menneskehandel har så langt kunnet få bortvisningsvedtak stilt i bero i en viss periode, en såkalt refleksjonsperiode. Fra slutten av 2006 ble refleksjonsperioden utvidet fra 45 dager til 6 måneder. 31 personer søkte om refleksjonsperiode i 2007 og 31 personer søkte i 2008. I 2009 søkte 73 personer om refleksjonsperioden, og 50 ble innvilget.

”Menns vold mot kvinner handler i dag heller ikke bare om mannen som utøver vold mot sin kone eller samboer. Den handler også om prostitusjon, trafficking og menneskehandel. Spesielt trafficking og menneskehandel preges i stor grad av at det er menn som organiserer og selger, og kvinner som blir solgt.” (Mannspanelet 2008)

Etter Sverige var Norge det andre landet i verden som valgte å ensidig kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Sexkjøpsforbudet har vært virksomt siden januar 2009, og vitner om at det norske samfunnet anser prostitusjon som uforenlig med de menneskeretts- og likestillingsperspektiver vi ønsker å fremme. Formålet med lovgivningen er å begrense og bekjempe prostitusjon og å fremme en generell holdningsendring i forhold til kjøp av seksuelle tjenester.

I Norge har det de seinere årene vært en betydelig økning av utenlandske kvinner på prostitusjonsmarkedet, og organisert menneskehandel har blitt avdekket. Ved å innføre forbudet mot kjøp av seksuelle tjenster ønsket man å gjøre Norge mindre attraktivt og dermed bekjempe menneskehandel inn til landet.

Det har vært ulike innvendinger mot å lovregulere prostitusjonsmarkedet på denne måten. De samme innvendingene gikk forut for innføringen av loven i Sverige. En helt ny svensk utredning SOU 2010/49 http://www.regeringen.se/sb/d/12634/a/149142) viser at den svenske loven virker etter intensjonene, at prostitusjonen reelt har avtatt og ikke bare byttet arena, at menneskehandelen er redusert og at det svenske folkets holdninger til kjøp av seksuelle tjenester, prostitusjon og likestilling har endret seg.

Dette er oppløftende resultater med tanke på hva Norge kan oppnå i tiden framover. Vi kan også profitere på mange av de svenske erfaringene med tanke på å bygge opp et effektivt hjelpeapparat, å fremme gode tiltak for å redusere prostitusjonsmarkedet og å endre folks holdninger til prostitusjon som fenomen.

Prostitusjonsexit

I stedet for først og fremst å fokusere på skadebegrensning, har hjelpeapparatet rundt de prostituerte i Sverige hatt som hovedmålsetning å hjelpe dem ut av prostitusjon. Dette har i følge den svenske utredningen fungert bra.

Kvinnepanelet ønsker at erfaringene fra de svenske hjelpetiltakene og arbeidsmodellene som benyttes, blir vurdert og tilpasset norske forhold for slik å kunne bistå flest mulig mennesker ut av prostitusjon. Det er også viktig å styrke kunnskapen om hvilke tiltak som hever sjansene for å slutte i prostitusjon. Kvinnepanelet ønsker at det avsettes midler til forskning på dette området.

Kundene i kjønnshandelen

Kundene er den største gruppen i kjønnshandelen og statistikken forteller at 13 prosent av norske menn er eller har vært kunde. Likevel er dette den gruppen som er mest usynlig i kjønnsmarkedet. Kundene opprettholder menneskehandel og prostitusjon. Uten kunder er det ikke grunnlag for et kjønnsmarked.

Politiet i Trondheim har i løpet av det første året sexkjøpsforbudet har fungert, benyttet den aktivt. Ved å fokusere på kunder har de avdekket flere menneskehandel- og halliksaker. Loven har dermed vist seg å være et nyttig verktøy for å bekjempe menneskehandel og trafikkering.

Kvinnepanelet ønsker større fokus på kundenes rolle i prostitusjon og menneskehandel. Vi ønsker at det settes i gang holdningsskapende arbeid rettet mot menn og ungdommer i Norge. Det er også viktig å få kunnskap om hva som får kundene til å slutte å være kunder. Her kan vi høste erfaringer fra Sverige som har hatt spesifikke tiltak, KAST-gruppene, rettet mot denne problemstillingen.

Kvinnepanelet krever at politiet skal fortsette å prioritere disse sakene og å håndheve regelverket rundt kjøp av seksuelle tjenester aktivt.

Ofre for menneskehandel

Mennesker handles inn til Norge for ulike formål, men majoriteten av ofre for menneskehandel er kvinner som utnyttes i prostitusjon https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/politidirektoratet/Vedlegg_785.pdf

Ofre for menneskehandel er i en spesielt sårbar situasjon. De er oftest ukjent med det norske samfunnet og kjenner ikke til rettigheter eller hjelpemuligheter. De er også svært ofte knyttet opp til mer eller mindre brutale bakmenn og kriminelle miljøer.

Amnesty og Pro-Senteret uttaler at ofre for menneskehandel altfor ofte blir betraktet av myndighetene som illegale innvandrere, og derfor behandlet som kriminelle. I virkeligheten er dette mennesker som er utsatt for en omfattende serie av menneskerettighetsbrudd.

At ofre for menneskehandel betraktes på denne måten, at de ikke får den nødvendige hjelpen de trenger til å komme ut av prostitusjon og den sårbare posisjonen de befinner seg i, er svært uheldig. Ofre for menneskehandel må beskyttes og hjelpes på best mulig vis. Retten til opphold for ofre for menneskehandel reguleres av utlendingsforskriften § 8-3 og UDIs rundskriv RS 2010-141. Dette regelverket gir ikke grunnlag for permanent opphold på grunnlag av menneskehandel alene.

Mange av ofrene i denne handelen har familie og slekt i hjemlandet. Disse fungerer i mange tilfeller som bakmennenes pressmiddel overfor offeret. Ved å true familien har de kontroll over ofrene. Det er derfor viktig at norske myndigheter kan garantere for sikkerheten både til dem som er ofre og familiene deres i hjemlandet.

Kvinnepanelet ønsker at alle som velger å angi og vitne mot bakmenn og kriminelle nettverk skal tilbys opphold i Norge, uavhengig av om sakene kommer opp for domstolene eller ikke, og uavhengig av domsavsigelsene.

Hindre rekruttering

Den svenske evalueringsrapporten tar opp ulike måter å hindre rekruttering til prostitusjon som et område det er behov for å satse på. Det er særlig sårbar ungdom som rekrutteres til prostitusjon og da særlig via internett. Rapporten adresserer behovet for kompetanse hos dem som kommer i kontakt med ungdommene, eksempelvis barnevern, skole eller andre ungdomstiltak.

TILTAK:

  • Barnevernet må overta omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år
  • Norske myndigheter og hjelpeapparat må sette seg inn i erfaringene fra evalueringen av sexkjøpsforbudet i Sverige slik at vi kan profitere på kunnskapene derfra og overføre tiltakene til norske forhold.
  • Det må opprettes nasjonalt ressurs- og kompetansesenter for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon. Det må igangsettes lokale tiltak til rehabilitering og hjelp ut av prostitusjonen.
  • Ofre for menneskehandel som angir og/eller vitner mot bakmenn, skal garanteres opphold i Norge. Det må også garanteres for sikkerheten til ofrenes familier i hjemlandet.
  • Alle ledd i asylsystemet må ha kompetanse på menneskehandel. Regjeringen må sørge for å kvalitetssikre systemet slik at den nødvendige kunnskapen finnes.
  • Fokuset på kundene i kjønnshandelen må økes. Det må gjennømføres målrettete tiltak for å få menn til å slutte å være kunder, herunder holdningsskapende kampanjer med fokus på kundenes ansvar for opprettholdelse av kjønnsmarkedet og menneskehandel.
  • Politiet må opprettholde et sterkt fokus på aktivt å håndheve sexkjøpsforbudet.
  • Regjeringen må sørge for at det blir gjennomført uavhengige undersøkelser av prostitusjonsfeltet.
  • Regjeringen må utvikle konkrete planer for å hindre rekruttering av ungdommer til prostitusjon med særlig fokus på sårbare grupper.
    2.8 Seksuelle overgrep mot barn

Det er ulik oppfatning blant fagfolk om hva som skal defineres som seksuelle overgrep. Dette får også konsekvenser for dokumentasjon og statistikk på dette feltet.[1] Den juridiske definisjonen som finnes i straffelovens kap 19 er annerledes enn den definisjonen som blir brukt i de sosiologiske-, psykologiske- og sosialfaglige miljøene.

Seksuelle overgrep mot barn og incest er et samfunnsproblem. De fleste overgrep begås av menn. Mellom 10 og 15 prosent av guttene som har vært utsatt for overgrep, forgriper seg på barn i voksen alder. Mellom 5 og 15 prosent av overgrepene begås av kvinner. (Faller 1990, Svedin 2000) I følge Bergensklinikkene, har nesten alle kvinner som forgriper seg på barn selv vært utsatt for overgrep. Dette må tas på alvor, og personer som blir utsatt for overgrep må få gratis profesjonell hjelp.

En kvinne uttrykker det slik:

”Det koster meg mye å reise meg opp igjen. Og det skal gjøres alene. Det er ikke mye hjelp å få i hjelpeapparatet. Jeg har ikke møtt mange åpne dører. Det krever mot og krefter til å ta kontakt med en psykolog. Jeg måtte først skrive et brev og forklare i korte trekk hvorfor jeg trengte psykologhjelp. Det betyr å gi sensitive opplysninger om meg i et brev som jeg skulle sende til trygdekontoret for å komme i psykologkøen. Det er vanskelig å formulere et brev når en er langt nede, når livet er et ork, når en er utmattet.”

På lik linje med mange andre som blir utsatt for vold og overgrep, gir også denne målgruppen uttrykk for at den hjelpen de får er personavhengig. Rettighetene og de formelle strukturene er på plass, men det er i de uformelle strukturene de møter både stigmatisering, variert kunnskap, negative holdninger og manglende kompetanse blant ansatte i hjelpeapparatet.

Personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep kan blant annet ha sterke humørsvingninger, vansker med å ha tillit til folk, depresjoner, somatiske lidelser og slite med skyld og skamfølelse. Gutter som har vært utsatt for seksuelle overgrep kan oppleve problemer med sin maskuline identitet, de kan oppleve mislykkethet fordi de ikke var i stand til å beskytte seg selv.

For jentene kan det blant annet handle om problemer knyttet til svangerskap og fødsel. I tillegg til at de som er utsatt for overgrep får et svekket selvbilde, et anstrengt forhold til sin kropp og seksualitet, noen finner fellesskap i rusmiljøet, mens andre får alvorlige psykiske problemer. For de fleste vil det være en kombinasjon av flere faktorer. Andre kvinner igjen har fått sine grenser så utvisket, at de ikke klarer å se barnets grenser og blir mindre beskyttende. Spesielt hvis de går inn i relasjoner hvor de fortsatt blir krenket av menn på ulike måter.

En ung kvinne sier;

”Samfunnet har mange tanker og holdninger til slike som oss, men de vet sjeldent nok om hva det egentlig dreier seg om. Jeg har mye smerter og plager. Folk forstår og gir omsorg hvis noen får en kreft diagnose, får amputert et bein eller en annen sykdom som er akseptert. Men de forstår ikke slike som meg. Samfunnet, altså politikere og systemet, forstår ikke min situasjon og jeg får dermed ikke den hjelpen jeg trenger. Psykiske plager tapper mye energi. En blir veldig sliten og utmattet, selv om man ikke har løpt 5 mil.”

Forekomsten av overgrep er høyere innenfor visse grupper barn, som for eksempel barn i institusjon. Dette har blant annet sammenheng med at de kommer i kontakt med mange hjelpere, kan ha opphold i institusjoner der eldre barn forgriper seg på yngre barn, og kan ha særlige problemer med å beskytte seg, eller å fortelle om overgrepene på grunn av funksjonshemning. Andre eksempler er barn av rusmisbrukere, barn av foreldre med alvorlige psykiske lidelser og barn som er utsatt for omsorgssvikt.[2]

Vi har lite kjennskap til omfanget av incest og seksuelle overgrep blant etniske minoriteter. Ingen barn velger å være objekt for å tilfredsstille de voksnes seksuelle behov. Krenkelsen kan være lik, opplevelsen kan være lik, men konsekvensene for en kvinne med minoritetsbakgrunn ulik. Kravet om at en jente skal være jomfru før hun gifter seg gjelder i mye sterkere grad i andre kulturer enn det som nå er vanlig i Norge. En kvinne fra en streng patriarkalsk kultur som har vært misbrukt av en far, bror, onkel, svoger eller en annen i nær familie, kan også ha problemer med å bevise sin jomfrulighet (blod på lakenet).

Det kan være ulike årsaker til at få incestutsatte, voldtektsofre eller personer som er utsatt for seksualisert vold med minoritetsbakgrunn søker hjelp. Det kan også skyldes at det er en annen forståelse for hva et seksuelt overgrep er. Denne gruppen har liten kjennskap til systemet. Hjelpeapparatet/organisasjoner, rettigheter og stigma/tabu knyttet til seksualisert vold eller overgrep kan være enda større i disse miljøene enn i majoritetssamfunnet. I veilederen for ”seksuelle overgrep mot barn” står det at mange profesjonelle som jobber med incest og seksuelle overgrep kan oppleve det som vanskelig. Det er enda større mangel på trygghet og kompetanse i forhold til arbeid med familier fra andre kulturer. Mange kan knytte minoritetenes psykiske lidelser med kulturforskjeller og migrasjonsprosess.

Veldig mye informasjon om rettigheter og plikter, blir lagt ut på nettsidene til de ulike instansene. Men mange kvinner som blir utsatt for ekstrem kontroll og vold har ikke tilgang på den informasjonen. Informasjonen om systemet, hvor de skal henvende seg for å få hjelp, og hvilken hjelp de kan få, må gjøres tilgjengelig for alle. Da er det viktig å oppsøke de ulike miljøene. (Slik som JURK som reiser rundt til minoritetsmiljøene og gir kvinner innføring i deres rettigheter og om systemet i Norge.) Slike tilbud må styrkes og utvides. En undersøkelse gjort av Røde Kors, viser at kvinner med minoritetsbakgrunn etterlyser informasjon om sine rettigheter, plikter, systemet i Norge og ikke minst om å mestre foreldrerollen.

TILTAK:

  • Kjønnsspesifikk behandling er viktig både for kvinner og menn.
  • Systematisk informasjonsarbeid for å nå kvinner og menn i minoritetsmiljøene.
  • Barnehus må bli et lavterskeltilbud, hvor det både blir behandlet saker om seksuelle overgrep mot barn og gitt bistand i saker der det er mistanke om overgrep mot barn.
  • Gratis psykologhjelp i minimum 20 timer og bistandsadvokat (dersom det blir aktuelt),
  • En sosionom- eller psykologtjeneste knyttet til fastlegekontorene.

  1. I veilederen ”Seksuelle overgrep mot barn” (2003) står det: Definisjonen av seksuelle overgrep mot barn inneholder derfor både psykologiske og juridiske implikasjoner. Dette får konsekvenser for de forekomsttall som fremkommer i ulike undersøkelser og statistikker. Forskere og forfattere har brukt forskjellige definisjoner, og kommet til dels svært ulike konklusjoner mht utbredelsen av fenomenet.
  2. http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-1060_1481a.pdf