Kvinnepanelet/4

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Regjeringen (s. 41-44).

Mange omskårne kvinner har fortalt at de opplever norsk helsepersonell som usikre eller fordømmende. Dette oppleves som en belastning. Infubulasjon er et inngrep som i de flest tilfeller setter varige spor i både kropp og sinn. Det gir en smerte de berørte bærer på hele livet, og som aldri kan leges helt. I tillegg strever mange med gryende tanker om at inngrepet var bra eller uunngåelig. Derfor er det viktig at de møtes med kompetanse, trygghet og åpenhet, og at deres smerte, usikkerhet, frykt og savn blir sett og møtt. …….

For nordmenn fremstår skikken som barbarisk, og man forventer at kvinnen skammer seg over den. Det er en ganske utbredt oppfatning blant inibulerte kvinner at norsk helsepersonell ikke vet hvordan de skal behandles. I frykt for at helsepersonell skal behandle dem dårlig, bør ikke de heller å ta opp temaet. Denne tausheten skaper unødig usikkerhet i stede for åpenhet og dialog. …..

De var usikre på om helsepersonell ved norske sykehus var kompetente til å følge dem opp under fødsel og om de visste hvordan de skulle håndtere en omskåret kvinne. Vi har snakket med helsepersonell som har latt være å klippe opp infibulasjonen i den tro at det er kvinnens ønske – mens kvinnen derimot ønsket å bli åpnet. Men ingen spurte henne, i hvert fall ikke slik at hun forstod. Andre klippet både to og tre episiotomier for å slippe å klippe opp infibulasjonen. Vi har snakket med helsepersonell som har sydd kvinner igjen etter fødselen i den tro at det var kvinnens ønske, uten at de hadde diskutert det med kvinnen på forhånd. Sett fra et medisinsk synspunkt skal infibulasjonen åpnes i forbindelse med en fødsel og det er forbudt ved lov å sy igjen etterpå (Tidsskrift Norsk Lægeforening nr 19. 2004: 124, detaljerte henvisninger i teksten er sløyfet her).
4.1 Likestilling i mottak av helsetjenester

Likestilling i mottak av helsetjenester er et spørsmål om rettferdig fordeling av ressurser, om organisasjonsutvikling og om kvalitetssikring. Helsetjenesten er en svært viktig premissleverandør for velferdsstaten. Av den grunn er fokuset på like rettigheter til mottak av helsetjenester av avgjørende betydning for velferdsstatens legitimitet. Likestilling av pasienter er fortsatt underkommunisert, og må få et langt sterkere fokus.

Likestillingsperspektiv i helse betyr å fokusere på at alle samfunnsborgere får likeverdige tjenester. Det avdekkes stadig nye områder hvor kvinner og menn forskjellsbehandles. Kvinner og menn blir møtt av helsetjenesten på ulikt vis, og inntrykket er at tradisjonelt baserte kjønnsstereotypier fortsatt ligger til grunn for helsetjenestens vurdering av den enkelte pasients behov. Ulikhet i helse viser seg også ved etniske forskjeller, og erfaringene viser at problemer som forklares eller forstås ut fra religiøse eller kulturelle forskjeller vanskeligere lar seg løse enn om man fokuserer på likheter før man fokuserer på forskjeller. Andre pasientgrupper opplever også dårligere tilbud enn andre, enten det bunner i andre diagnoser, språkproblemer, rusmiddelmisbruk eller annet.

Det har vært gjennomført forskning på området kjønn og helse som klart bekrefter betydningen av kjønn for i hvilken grad man blir prioritert av helsetjenesten. NOU-rapport 1999:13 Kvinners helse i Norge var en vesentlig bidragsyter til erkjennelsen og forståelsen av dette som problemområde. Innledningsvis (s. 13 og 14) beskriver rapporten de sentrale delene av problemområdet:

  1. Kvinner opplever andre symptomer enn menn. Kvinner har mindre makt og innflytelse i samfunnet generelt og i helsevesenet spesielt. Kvinner snakker annerledes om sykdom. Kvinner har noen andre sykdommer enn menn. Mange av sykdommene arter seg ulikt for kvinner og menn. Kvinner føder barn, og har fremdeles hovedomsorgen for de barna de får. Kvinner bruker helsetjenesten på en annen måte enn menn og gir oftere uttrykk for at helsevesenet ikke tar dem på alvor. Kvinner har, også fordi det er flest kvinner blant de gamle i Norge, flere kroniske sykdommer.
  2. Medisinsk forskning utelukker ofte kvinner i datainnsamlingen. Velferdsstatens ytelser tar ofte utgangspunkt i en stabil heltidsarbeider og arbeidshelsetiltak fokuserer oftere på farlige stoffer og kraftig støy enn på tunge løft og følelsesmessige belastninger i omsorgssektoren. Slik avdekker utredningen en gjennomgående mangel på kjønnsspesifikk kunnskap og kjønnsperspektiv.

Videre har Sveriges Kommuner och Landsting gitt ut oversikten ”(O)jämställdhet i hälsa och vård - en genusmedicinsk kunnskapsöversikt”, som redegjør for flere konkrete utslag av kjønnsbaserte skjevheter i svenske helseprioriteringer. Her understrekes det videre at slike kjønnsbaserte skjevheter blir forsterket når man kontrollerer for blant annet alder, etnisitet og sosial bakgrunn. Vi finner også i Norge slike resultater, blant annet relatert til barselomsorg overfor innvandrerkvinner.

Mange personer med innvandrerbakgrunn/minoriteter er ressurssterke. Men statistikken viser at i tillegg til å ha dårligere helse, skårer innvandrere svakere på en rekke andre levekårsindikatorer. Dårligere levekår kombinert med erfaringer fra migrasjon, kortere botid i landet, manglende språkforståelse, manglende kunnskap om helsevesenet, og manglende nettverk påvirker deres helsetilstand i negativ retning. Kvinner med innvandrerbakgrunn er en utsatt gruppe i levekårsundersøkelser.

Ifølge Stortingsmelding nr.12 (2008-2009) ”En gledelig begivenhet” - Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg som ble behandlet på Stortinget 15. mai 2009 er det nødvendig å tilrettelegge bedre og særskilt for å sikre fødende kvinner med innvandrerbakgrunn likeverdige helsetjenester.

Tilretteleggingen må ta høyde for språkproblemer, kulturelle ulikheter, kort botid for nyankomne, at svangerskap og fødsel kan være minoritetskvinners første møte med norsk helsetjeneste, en annen risikoprofil, eksisterende krysspress mellom tradisjonelt praksis og råd fra helsepersonell, økt antall dødfødsler, en lavere deltakelse i fødselsforberedende kurs og at enkelte kvinner er kjønnslemlestet.

Helsesektoren mangler både helsefaglig og kultur-ell kompetanse for å takle helseutfordringene blant innvandrere. Det er nødvendig å bygge opp denne kompetansen på flere plan både i spesialist- og primærhelsetjenesten. Kompetansen må også utvikles lokalt.

Myndighetene må sørge for at alle arbeidstakere som skades eller blir syke på grunn av sitt arbeid gis rett til yrkesskadeerstatning. Dagens lov om yrkesskade er laget av og for menn i en tid der menn var primærforsørger i husstanden. Slik er det ikke lenger. Kvinnepanelet mener lov om yrkesskade også må omfatte sykdommer og skade som forekommer på kvinnedominerte arbeidsplasser.

TILTAK:

  • Det må jobbes aktivt for at kvinner får like god behandling og helsetjenester, som menn ved samme type plager.
  • Kvinners særlige premisser og behov må i større grad anerkjennes.
  • Det må jobbes aktivt for å øke kunnskapen (herunder økt forskningsinnsats) om kvinnehelseplager eller -belastninger, enten disse er biologisk eller sosialt betingede.
  • Bevisstgjøring om de ulike diskrimineringsgrunnlagene og deres betydning for helsetjenestene må inn i utdanning og videreutdanning for alle som arbeider i helsevesenet.
  • Brukermedvirkning – bygge opp unge kvinner med minoritetsbakgrunn.
  • Kompetansebygging – helsefaglig og kulturell kompetanse, må styrkes både i primær- og spesialisthelsetjenesten.
  • Innsatsen og ressursene til kvinnegrupper der man kan dokumentere særlige behov eller dokumentere ulikhet i tilbud om helsetjenester må målrettes og økes.
  • Psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser må anerkjennes som yrkesskade.
4.2 Mødre med barn med funksjonsnedsettelser

FAKTA

Rapporten ”Helsestatus til foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne” sier dette om helsa til mødre som har funksjonshemmede barn: Hun er oftere sykemeldt, og over lengre tid, enn mødre som har friske barn. Unge mødre er mest utsatt.

Hun er oftere plaget med langvarig sykdom. Hun har oftere behov for lege og fysioterapeut, eller er innlagt på sykehus. Hun er oftere på rehabilitering eller attføring. Hun er oftere utenfor arbeidslivet når barna er små, senere jobber hun mer deltid enn andre mødre.

Kilde: www.Forskning.no Unge mødre sliter mest.

Et funksjonshemmet barn får også konsekvenser for mors karriere, men ikke for fars. Mødre til funksjonshemmede barn går senere ut i jobb enn mødre som har friske barn, og de går oftere ut i deltidsjobb enn andre.

Men utdanning er en viktig nøkkel. Mødre med høy utdanning jobber nesten like mye som andre, mens forskjellen er stor blant de med lav utdanning.

– Noen mødre sier at nettopp fordi de har et funksjonshemmet barn, er det viktig å ha noe annet å tenke på. Mens andre mødre sier det helt motsatte: De har det så travelt med å springe fra kontor til kontor for å få hjelp, at det er vanskelig å kombinere det med jobb.

En del sier at det største problemet er usikkerheten rundt at hjelpeapparatet faktisk gir det de sier de skal. Det andre problemet er “kontorshopping” – for å få barnets hverdag til å gå i hop. Kontorene er dessuten bare åpen i normalarbeidstid og da må de være vekke fra jobb for å ordne opp, eller de velger å være hjemme og ta mer ansvar for barnet selv.

TILTAK:

  • Kvalitetssikring av tilbud til barn med funksjonsnedsettelser og deres familier.
  • En Brukerstyrt Personlig Assistanse-ordning som også kan inneha en fullmektigfunksjon i forhold til offentlige myndigheter.
4.3 Unge mødre

Forsker Ivar Brevik har uttalt følgende:

”Nyfattigdommen forties, eller aksepteres, eller pakkes inn i svulstige og forførende talemøter om solidaritet og rettferdig fordeling.(…) Fattig er noe man er hver dag, her og nå. En kan ikke skjule seg bak å avvente resultater av utredninger og behandlinger.”

Valgfrihet

Et viktig perspektiv i likestillingen og i feministisk arbeid er individets valgfrihet. I Norge har kvinner rett til selvbestemt abort (1978). At vi har fått en abortlov, er en seier for kvinnefrigjøringen. Abortloven gir kvinner et reelt valg. Men enkelte unge jenter og jenter/kvinner med funksjonsnedsettelse opplever at de blir presset til abort. Det er ingen selvbestemt abort, så lenge de blir tvunget til å ta abort. Loven er på plass, men holdningene i samfunnet og strukturene er ikke i samsvar med loven. De opplever både tabu og stigma knyttet til sin graviditet. Dersom en ung jente føder barn, og ikke har hatt tilknytning til arbeidslivet de 6 siste månedene før fødsel, har hun kun rett til engangsstønad på kr 35 263,- (For en kvinne som har vært i arbeid i for eksempel 6 år, vil hun få utbetalt full lønn eller 80 prosent av sin lønn i ca ett år.) Det betyr ”de fattige” får mye mindre støtte fra staten, enn det de med høy inntekt og tilknytning til arbeidslivet gjør. En annen viktig årsak til at unge gravide føler seg tvunget til å ta abort er deres økonomiske situasjon.

Kvalifisert veiledning

For mange kan det å ta abort være en tung og smertefull prosess. De unge gravide trenger kvalifisert veiledning og støtte, under valgsituasjonen. De trenger å møte profesjonelle som både kjenner til mødrenes rettigheter, og det presset jentene opplever. Den profesjonelle må være løsningsorientert, og uansett hva den gravide måtte velge, skal hun bli møtt med respekt for sitt valg. Mange blir stigmatisert, utstøtt og blir alene både under graviditeten og etter fødselen.

Flere jenter og kvinner opplever å bli møtt med holdninger blant ansatte i hjelpeapparatet som ikke er i samsvar med det som står i loven eller forskriftene. Når de profesjonelle møter sine brukere med nedsettende eller moraliserende holdninger, forsterkes avmaktsfølelsen hos den gravide. Sosialantropolog Torunn Arntsen Sørheim skriver i sin undersøkelse: Vanlige kvinner – uvanlige utfordringer (1998):

«Barnelegen sa at du skjønner vel at du ikke har fått deg noen førerhund... En annen barnelege sa at han (sønnen) får dere nok mye hjelp av. Jeg følte at kjærligheten var fullbyrdet da vi fikk barn. Det er en naturlig del av livet det å få barn.» Kvinnen påpeker at hun selvfølgelig ikke fikk barn for at barnet skulle være hennes hjelper.

Lavterskel tilbud

Noen unge mødre kan oppleve at det er få lavterskel tilbud til dem. De trenger ofte støtte til å lykkes med sin morsrolle. Noen som sliter med fødselsdepresjoner, kan oppleve at barnevernet lett blir koblet inn. De trenger ikke barnevernet, men først og fremst omsorgspersoner som kan hjelpe dem med å komme over den fasen som den unge moren opplever som tung. Det kan være behov for hjelp i en kortere eller lengre periode.

Kvinnepanelet ser at utfordringen med å øke sosiale stønader for familier med sårbar økonomi, vil kunne føre dem i passivitet og langvarig fattigdom. Derfor mener Kvinnepanelet at et utdanningsprogram eller kvalifiseringsprogram vil være et godt tiltak for å få mødre ut i arbeid.

TILTAK:

  • Unge gravide trenger veiledning både i valgsitusjonen og etter fødsel. Tiltak som Amathea, Home-start og andre frivillige organisasjoner må få økt støtte til å hjelpe unge mødre (par) som blir gravide eller blir foreldre.
  • Staten må utarbeide utdanningsprogram til unge mødre, og hjelpe dem både med å fullføre utdannelse og kvalifisere seg inn i arbeidslivet.
  • Barnehage må være gratis.
  • Foreldrekurs, støtte og veiledning til å være gode omsorgspersoner.
  • Etablere mødrehjem for unge mødre.
  • Fleksible studentbarnehager, slik at mødre kan få tatt deltidsutdannelse, som ofte foregår på ettermiddagstid.