Den store Foroe austpaa Ullvillsæte
Austpaa Ullvillsæte paa dei Støle, so han Aadne Ellesta no eig, aa da ’kji skjele fritt, anna dæ va Haugafølk før i Dago. Nepaa dei flate fine Hauge neai Sele sto dæ ei omagele store Foro. Ho va so høg so nakor Maste a sa strak o bein, sa ho skulde vare skøti o slett o kvisterein lytt uppi Tøppen; men der va dæ manga, langa Greine, so drøydde se vitt ut o luvde ne paa alla Leie. Dei vøro so lødne o tevøksne mæ Lav o Barnaale, at dæ ikji kom Regndrøpin igjøno, um Skure gjekk alder so stri. Ikringo dene Foroe sambla dæ se alle Ullvillsæt-Omegde te kor skafte Synnda’skveld, o jamvæl ovate taa Smaastølo komo dei drøsjandis i store Flokka. Der fønno dei upp Sporak, fortelde Æventyr o kvo; der dansa dei o spelte o leika se, Guta o Gjento um inan, o dæ va slek Spraaking o slek Laatt o Læjing ne ve Foro, at ein kann lettne upp, ein kjem dæ i Hug att. Ja dæ va sakte anna te Leik o Liv paa Ullvillsæte daa i dei Dago, en dæ no ha vøre eit Bel. Men ner Sole sto i Soglingen um Kvelden, o dei høgste Fjellpikadn saago ut so dei ha vore gjylte, gjekk kor heimatt te se, før dæ va kveldvart paa dei Hauge; dæ visste dei alle, o dæ fekk han ogso veta taa, ein Gap eitte Knut. Han gjekk burt paa der, ette Følke hadde roa se, o to te raute o remje o illskrikje, men vikla han se kji so i eine Okla, daa han skulde gaa innatt, at han laut stauke se mæ ein Stav heile Summaren ette daa!
Han saag inkji dæ biande Grande, men dæ va nokk taa dei, so gjorde baade saago o høyrde dei, so inni Hauge budde. Ei Kjering or ein Plass sø’ve Dale høyrde ei Gong dæ kjinna inni der; o eit lite Baadn høyrde ho gret so saart. Ress so dæ va, slutta Baadnskriken o Kjinninge ogso. Dæ va væl Von More laut taka o hugge Ungin. Men ei Gjente, eitte Marit, vart no endaa vissare um, at dæ budde osynlege unde ’sa Forun. I di sama Dagsbrune to te syne se tile ein Morgo, sto ho upp kasta paa se Undestakken o gjekk ut. Der so ho hadde vøre vane ve, Haugen hadde vøre, saag ho no eit overse fint Sel o eit stort Fjøs, o heile Trøne va full me brønduta Køllo; men noko taa dei vøro kvita i Huvue o kjeppdragne ette Sio. Ein Ukse gjekk dæ der so omogele stor, at han va jammhøg mæ Sele. No vart Skøtgrinde uppleti, o ut kom de ei Gjente, ho va raulett o nett o ven i alle Maata, o ho va klædde so anna Følk, so ner so ho hadde eit fælt Massingbelte ikringo Live; dæ va so rart gjort, at ho Marit inkji kunna førtelja, kost dæ va, o noko Busaltstuta hekk dæ i di, so va lite vætta store. Dæ va ovant o faa gjilde Stuta, ner dei hadde so glupe Uksa. Ve vingstre Sia hekk dæ ein Bønding Spetudn o Bøndingskroken blenkte o gleim, so dei skull vore taa Sylv. I Hønden hadde ho eit makalaust fint Prillahødn. Haugagjenta ga fyst Bjøllkjyren Busalt, o so gjekk ho i Ferevegen o to te prille sine Laatta paa Hødne o hulle o kvea. Kjyradn komo etterekjand, so dei skulde vøre trædde paa ein Traa; ette Kjyro komo Gjeitadn, o allesist kom Storuksin. Ho Marit hugste alle Visudn, so Haugagjenta kvo; men e ha gløymt dei, so ner so dene vesle Stubben:
Stakkara Gjeitadn mene
Sko aat Lio o bite;
Fere gaar ho Kvite,
Tonge o Tila,
Brødninge o Mila,
Rose o Dokke,
Danemark o Sokke,
Frigjeit o Frogne,
Men allaste finaste Gjeite mi
So æ de ho Bleike.
Daa Haugagjenta va komi burti Skogen neai Langehange, kvarv alt burt; ho gjorde korkji saag ell høyrde noko meir. Men Sele o Fjøse sto der like ratt. Daa ho Marit hadde stande stirt paa detta ei Ri, to ho te higre o frøse, før ho sto der hekkelsko o i Undestakke. Daa ho snudde se o vilde gaa innatt, fekk ho sjaa dæ kom ei gamale Hurre ut or Sele o ga Kælvo Drikke. Ho hadde Blaahuve o ei vie Føldetrøye o eit Belte, so va mest likt dei, so Gjenta hadde, men mykji større, o so mange Skaale o Ringa hekk dæ i di paa alle Kanta, at dæ singla o ringla ner ho røyvde se alder so lite. Daa Kælvadn hadde drøkke, lokka ho dei neum Jorde neaat dei store Hølun, so du veit æ so full mæ Smiosinder. Daa da va gjort, saga ho te innatt, o ho Marit mæ gjekk sta o la se. Ho hadde rae trutt, dæ støla fleire paa dei Jorde, en Følk nefere føngo sjaa; men no hadde ho daa Syn før Seigdn. No søvdna ho so hart, at ho va kji go fere øtrette se, før Sole skjein lykt inni Lego te henne, daa lei dæ langt paa Dag, alle det are Budeiudn hadde longo sia lokka. Ho va so onaaog ette faa sjaa, kost dæ sto te mæ Granno sene, at ho reiv ut Gluggestampen, i di sama ho sette se upp i Hjelle: dæ glupe Haugasele o Fjøse o alt ihop va burte, Haugen va attekomin, o Foro sto, so ho før hadde stande.
Men no æ ho kji meir, den fine Foroe. Dæ levde ein austi Skjelgardo; han va glupe Laggar. Han kom o ba um Løv te saga ho ne o hogge ho upp i Stavve. Me bøo nokk søte vene før hene alle me, so unge va; men dæ va kji onnor Raa, ho va daa lage te fælle. E gret nokk so, daa e kom attpaa Stølen – mest likeso saart, so den Ti e miste den vesle Bror min. Dæ vart so autt o snautt ette henne, e ha kji kjent me atte der sia o alder trevist der so før. Te kor Summar, e kom austatt paa, saag e rae fyst nepaa Haugen, um dæ kji va komin engon liten Rønin uppatt or Roten, men nei! No trur e Rote æ taki burt ogso. Sist e va austpaa, minne e me te, e saag berre ei liti Hølo d ei nokra Smaastikko paa dei Stae, so den gjilde Foroe hadde stande.
Omegde sanka se no ein Synndag her o ein ei arestan, noko strøymde hit o noko dit; men Leiken vilde kji gaa, o ner dei vilde truge se te finne paa noko løgle, so vart dæ berre burti Villa. Men han fekk nokk Like før han hadde hogge Foroe ne, den Mann ogso. Daa han hadde tælgt Stavve’n te, la han han innpaa Tørstøgohjellen, vilde turke han. Trast ette sto ho i lys Løge. Baade Stavve’n o Tørstogo o mykji anna brann upp. Dæ einaste han fekk lagga taa heile dei store Masteren, va eit Treskjilingsdyll[1], so e fekk taa hono, o no har e dæ standand uppi Stabbure.
|
Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden. |
- ↑ Eit Treskjillngsdyll tok 6 Pøtta, taa di dæ va 2 Pøtta (tjukk) Mjølk før Skjilingen; før søt Mjølk va dæ 1 Skjiling Pøtten.