Utviklingshemmede skal heller ikke diskrimineres/Innledning

Fra Wikikilden

Regjeringens visjon er et samfunn med likestilling for alle og fravær av diskriminering.

Tradisjonelt har likestilling handlet om å fremme like muligheter og rettigheter for kvinner og menn. I dag brukes begrepet i videre forstand, og det omhandler også likestilling uavhengig av funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion mv. Det er i dag lovfestede forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, alder, midlertidig ansettelse eller deltidsansettelse og nedsatt funksjonsevne. Det enkelte menneske kan være offer for diskriminering på flere grunnlag. Det programmet vi legger fram her, må derfor ses i sammenheng med de andre handlingsplanene mot diskriminering og for likebehandling.[1]

Hvorfor et eget program for mennesker med utviklingshemming?

Selv om politikken er den samme for mennesker med utviklingshemming som for andre, trenger vi et informasjons- og utviklingsprogram for politikken for mennesker med utviklingshemming. Hvorfor gjør vi det?

Mennesker med utviklingshemming har opp gjennom historien sjelden blitt tillagt et menneskeverd på linje med andre. Offentlige tiltak for mennesker med utviklingshemming i Norge utviklet seg i tiden etter 2. verdenskrig som en særomsorg. Mulighetene for voksne mennesker til å nå fram med ønsker om noe annet enn omsorg i familien eller i institusjoner var dårlige. Mennesker med utviklingshemming ble i stor grad «tatt hånd om» men ikke hørt.

En gjennomgang Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) som ble gjort i første halvdel av 1980-årene konkluderte enstemmig med at

  • levekårene i institusjonene var uakseptable både menneskelig, sosialt og kulturelt
  • det var ingen rasjonell begrunnelse for å skyve mennesker med utviklingshemming ut av nærmiljøet og nærmiljøtiltak
  • særomsorgsapparatet for mennesker med utviklingshemming ga dem et dårligere tilbud enn det som andre fikk lokalt.[2]

Den store reformen som ble gjennomført i 1990-årene skulle skape bedre forhold. Formålene med den var:[3]

  1. Bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemming.
  2. Personer med utviklingshemming skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
  3. Avvikle institusjonsomsorgen for mennesker med utviklingshemming og utvikle alternative tilbud.

St. meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer understreket at politikken rettet mot personer med utviklingshemming består av de samme generelle strategier, mål og tiltak som politikken for andre personer med nedsatt funksjonsevne. Det er økt vekt på menneskerettigheter, likestilling og deltakelse. I Stortingsmeldingen ble Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU) foreslått etablert for å «bidra til utvikling av det faglige grunnlaget for å skape gode levekår for personer med utviklingshemming».

Det skjedde en positiv utvikling i forbindelse med reformen både på boligsiden og når det gjelder tjenesteyting på ulike områder. Betydelige samfunnsressurser ble satt inn for å bedre levekår og livssituasjonen til mennesker med utviklingshemming. Parallelt med dette skjedde det en styrking av lovgrunnlaget for tjenestene og lovgivningen for å motvirke bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Men det er etter hvert reist kritikk om at utviklingen noen steder til dels er stoppet opp og at det ikke er uvanlig at man har falt tilbake til gammel institusjonstankegang og institusjonspraksis. Det er eksempler på at folk ikke får innflytelse over hvem de skal dele bofellesskap med, og at tjenester ytes til bofellesskapet som kollektiv, ikke til det enkelte menneske. Det er videre hevdet at segregeringen øker på enkelte samfunnsområder, for eksempel i skolen. Å inkludere mennesker med utviklingshemning i vanlig arbeidsliv byr på store utfordringer. Bakgrunnsmaterialet[4] og drøftingene på en konferanse som Statens råd for funksjonshemmede arrangerte høsten 2007 etter oppdrag fra berørte departementer[5] gir grunnlag for å konkludere med at det er god grunn til å holde høy bevissthet på å videreføre verdiene fra reformen.

Antidiskrimineringspolitikken har fått et løft gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som trådte i kraft 1. januar 2009, gjennom den nye plan- og bygningsloven, den nye handlingsplanen for tilgjengelighet og universell utforming, nasjonal transportplan og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.[6] Norge har undertegnet FN-konvensjonen og norsk politikk er i all hovedsak i samsvar med den. Det arbeides med sikte på at vi skal kunne ratifisere den, dvs. at den skal bli juridisk bindende for oss.


Hva inneholder informasjons- og utviklingsprogrammet?

Programmet inneholder fire hovedmål og skal bidra til å sikre rettighetene til mennesker med utviklingshemmingshemming. Mange av enkelttiltakene gjelder også andre mennesker med særlige behov for tilrettelegging.

De fire hovedmålene er:

  1. Skape større bevissthet på politisk, administrativt og faglig nivå, både sentralt og lokalt, om gjeldende politikk og relevant lovgivning for mennesker med utviklingshemming.
  2. Videreutvikle politikken og formidle kunnskap om gode praktiske løsninger på alle aktuelle områder.
  3. Bidra til systematisk innsamling av data om levekår som kan belyse i hvilken grad man når målene for politikken for mennesker med utviklingshemming og innsatsen innen ulike tjenestegrener.
  4. Styrke utdanning, fagutvikling, forskning og veiledning av tjenesteutøverne.

Målgrupper for programmet er:

  • politikere på ulike forvaltningsnivåer,
  • kommunale og statlige beslutningstakere på administrativt nivå,
  • tjenesteytere for mennesker med utviklingshemning,
  • utdanningsinstitusjoner
  • spesialisthelsetjenesten,
  • kompetansemiljøer
  • fylkesmannsembetene,
  • andre tilsynsmyndigheter
  • ombudene,
  • samt mennesker med utviklingshemming og deres pårørende

Mange av tiltakene som presenteres her er allerede satt i verk. Vi tar dem med for å vise mer av helheten i departementenes arbeid. God politikk på dette området er resultatet av innsats over mange år.

Mennesker med utviklingshemming er enkeltpersoner med sine egne ønsker og forutsetninger for å leve sine egne liv. Det er en viktig oppgave for politikere, administratorer og tjenesteytere å sørge for at rettighetene til ethvert menneske med utviklingshemming blir respektert. Første del av informasjons- og utviklingsplanen er derfor tiltak for å skape større bevissthet på politisk, administrativt og faglig nivå, både sentralt og lokalt, om gjeldende politikk for mennesker med utviklingshemming.

I dette arbeidet inngår også å skape oppmerksomhet og debatt om levekårene og livssituasjonen til mennesker med utviklingshemming.

Neste del er videreutvikling av den praktiske politikken og formidling av kunnskap om gode praktiske løsninger på viktige områder: Selvbestemmelse og brukerinnflytelse, bolig, helse- og sosialtjenester, barnehage, skole/utdanning, arbeidsliv, fritid, kriminalomsorgen, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og tjenester på tvers. Mangelfull kunnskap kan være en like viktig hindring som dårlige holdninger.

Systematisk innsamling av data om levekår er viktig for å følge med i om intensjonene i reformen blir gjennomført i praksis. Tredje del av programmet skal bidra her.

Tjenesteyternes arbeid er særlig viktig for å bidra til at mennesker med utviklingshemming kan få et godt liv. Fjerde del av planen er ulike tiltak for å styrke tjenesteyternes forutsetninger for å gjøre en god jobb.

BLD har ansvaret for koordinering av arbeidet med gjennomføring av programmet. Med utgangspunkt i programmet vil det bli utarbeidet årlige oversikter over gjennomførte, igangsatte og nye tiltak. Disse vil bli gjort tilgjengelig på internett.


  1. Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering, Norge universelt utformet 2025. Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009-2013, Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012, Handlingsplan mot Kjønnslemlestelse, Handlingsplan mot tvangsekteskap, Handlingsplan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn.
  2. NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede.
  3. Jfr. midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede (LOV-1988-06-10-48,§1).
  4. Bl.a. Helsedirektoratets rapport «Vi vil, vil vil, men får vi det til? Levekår, tjenestetilbud og rettsikkerhet for personer med utviklingshemming».
    http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00017/IS-1456_17307a.pdf
  5. Referat og innlegg fra konferansen finnes på http://www.shdir.no/srff/vi_er_ikke_i_m_l__men_vi_skal_f__det_til___79969
  6. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/nedsatt_funksjonsevne/fn-konvensjon-om-rettighetene-til-mennes.html?id=511768