Det var en gang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, vilde han aldri ta sig noe til, men satt bare og raket i aska. Foreldrene satte ham bort i mange slags lære; men Halvor stanet ikke noensteds, for når han hadde vært borte i noen dager, rømte han av læren, løp hjem og satte sig i grua til å grave i aska igjen. Men så kom det en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med han og fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det hadde Halvor lyst til, da var han ikke lenge uferdig.
Hvor lenge de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det blev stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet op mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på.
Da det var så stilt at det ikke rørte sig en fjær, blev de liggende her, og Halvor bad skipperen om han fikk lov å gå i land og se sig om, for han vilde heller gå enn ligge og sove. «Synes du du kan vise dig for folk,» sa skipperen, «du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i.» Halvor blev ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulde komme tilbake igjen når det blåste
op. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom frem, var det store sletter med akrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennu, og han vilde gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunde finne folk. Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunde trille et egg på den. Denne veien gikk nu Halvor efter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre til niste med sig heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere blev han også.I slottet brente det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk.
«Nei, nei da!» ropte hun, «tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke dig; for her bor et troll med tre hoder.»
«Jeg er like glad om han hadde fire og, så skulde jeg ha lyst til å se den karen,» sa gutten, «og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi mig, for jeg er fælt sulten.»
Da Halvor hadde spist sig mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunde svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunde ikke svinge det, han kunde ikke løfte det engang.
«Ja,» sa prinsessen, «så får du ta dig en slurk av den
flasken som henger ved siden, for det gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet.»Halvor tok sig en slurk, og straks kunde han svinge sverdet som ingen ting. Nå, mente han, skulde trollet komme tidsnok.
Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren.
«Huttetu! her lukter så kristen manns blod!» sa trollet, og satte hodet inn igjennem døren.
«Ja, det skal du bli var,» sa Halvor, og hogg alle hodene av det.
Prinsessen blev så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang; men så kom hun til å tenke på søstrene sine, og så sa hun: «Gi nå søstrene mine også var frelst.»
«Hvor er de henne?» spurte Halvor.
Ja, så fortalte hun det: den ene var inntatt av et troll på et slott som var seks mil borte, og den andre var inntatt på et slott som var ni mil bortenfor det igjen.
«Men nå,» sa hun, «nå må du først hjelpe mig å få ut dette skrovet her.»
Ja, Halvor var så sterk; han subbet allting bort og gjorde det ryddig og rent i en ruff.
Så levde han godt og vel, og næste morgen la han avsted i grålysingen; han hadde ingen ro på sig, han gikk og han sprang hele dagen. Da han fikk se slottet, blev han litt redd igjen; det var mye gildere enn det andre; men her var det heller ikke et menneske å se. Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn.
«Nei, tør det komme kristne folk hit da?» ropte prinsessen. «Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit! men i all den tiden har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder.»
«Nei, jeg går ikke,» sa Halvor, «om han så hadde seks til.»
«Han tar og sluker dig levende,» sa prinsessen.
Men det hjalp ikke: Halvor vilde ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke vilde han ha, for han var sulten efter reisen.
Ja, han fikk så mye han vilde ha; men så vilde prinsessen ha ham til å gå igjen.
«Nei,» sa Halvor, «jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for.»
«Han spør ikke etter det,» sa prinsessen, «for han tar dig uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen.»
Han kunde ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulde ta sig en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunde han svinge det.
Rett som det var, så kom trollet; det var så stort og digert at det måtte gå på siden for å komme inn gjennem døren. Da trollet fikk det første hodet inn, så ropte det: «Huttetu! her lukter så kristen manns blod!» Med det samme hogg Halvor av det første hodet, og så alle de andre. Prinsessen blev så glad at hun ikke visste hvad ben hun skulde stå på; men så kom hun til å tenke på søstrene sine, og så ønsket hun at de også var frelst. Halvor mente det kunde nok bli råd til det, og vilde avsted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så gav han sig på veien den andre morgenen.
Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme frem i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han næsten ikke det grand redd, men gikk gjennem kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.
Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og bad ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.
«Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg,» sa Halvor, og gav sig til å stå ved ovnen.
Prinsessen bad ham så vakkert at han skulde gå, men Halvor blev ved sitt, han, og sa: «La ham komme, når han vil.»
Så gav hun ham trollsverdet, og bad ham ta sig en slurk av flasken, så han kunde svinge det.
Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennem døren. «Huttetu! her lukter så kristen manns blod,» sa det. Med det samme hogg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeidet Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulde ha krefter også.
Nu kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glad i Halvor og han i dem, og han kunde få den han best kunde like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.
Halvor gikk der og var så rar av sig; han var så stur og stille; så spurte prinsessen ham hvad det var han stundet efter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunde la sig gjøre; «du skal komme uskadd både frem og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd,» sa prinsessene. Ja, han skulde ikke gjøre annet enn det de vilde. Så klædde de ham op, så han blev så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunde ønske sig både frem og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.
«Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!» sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også: han stod utenfor stua hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmendfant, blev de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.
Halvor spurte om han ikke kunde bli der og få hus natten over.
Nei, det kunde han slett ikke; «vi har det ikke slik,» sa de, «vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går op på gården; det er ikke langt stykket, han kan se skorsteinspipa herfra — der har de fullt op av allting.»
Halvor var ikke mye for det, han vilde bli; men folkene blev ved sitt, at han skulde gå op til gården, for der kunde han få både mat og drikke, mens de ikke hadde en stol å by ham å sitte på engang.
«Nei,» sa Halvor, «der op vil jeg ikke før imorgen tidlig; la mig nå få være her i natt, jeg kan da få sitte i peisen.»
Det kunde de da ikke si noe imot, og så satte Halvor sig i peisen og til å grave i aska, slik som han gjorde da han lå hjemme og latet sig.
De snakket om mangt og meget, og fortalte Halvor både om det ene og det andre, og så spurte han om de aldri hadde hatt noe barn.
Jo, de hadde hatt en gutt som hette Halvor, men de visste ikke hvor han vandret, og ikke visste de enten han var død eller levende heller.
«Kunde det ikke være mig da?» sa Halvor.
«Det vet jeg visst,» sa kjerringa og lettet på sig; «han Halvor var så lat og doven at han aldri gjorde noen verdens ting, og så var han så fillete at den ene filla slo den andre i svime på ’n; det kunde aldri blitt slik kar av han, som du er, far.»
Om litt skulde kjerringa bort til peisen og rake i varmen, og da gloskinnet lyste på Halvor, likesom da han var hjemme og karet i aska, så kjente kjerringa ham igjen.
«Jamen er det du da, Halvor!» sa hun, og det blev slik glede på de gamle foreldrene at det ikke var måte på det, og han måtte nå fortelle hvordan det hadde gått ham, og kjerringa blev så glad i ham at hun vilde ha ham op på gården straks på timen og vise ham frem for jentene, som alltid hadde vært så kaute på det.
Hun gikk da føre og Halvor efter. Da hun kom der op, fortalte hun at han Halvor var kommet hjem igjen, og nå skulde de bare se hvor gild han var; han så ut som en prins, sa hun.
«Det vet jeg visst,» sa jentene og slo på nakken, «han er vel den samme fillefanten han alltid har vært.»
I det samme kom Halvor inn, og så blev jentene så forfjamset at de glemte igjen serken i peisen, der de satt og loppet sig, og fløi ut i bare stakken. Da de så kom inn igjen, var de så skamfulle at de næsten ikke torde se på han Halvor, som de alltid hadde vært så store og kaute imot før.
«Ja, De har nå alltid syns De var så fine og vakre, De, at ingen kunde være liken Deres; men De skulde bare se den eldste prinsessen som jeg har frelst,» sa Halvor; «mot henne ser De ut som gjæterjenter, og den mellemste er enda vakrere; men den yngste, som er kjæresten min, er vakrere enn både sol og måne, gi de bare var her; så skulde De se!» sa Halvor.
Han hadde ikke før sagt det, før de stod der; men da blev han så ille ved, for nu kom han i hug det de hadde sagt. På gården blev det både holdt gjestebud for prinsessene og gjort stas av dem; men de vilde ikke stane der. «Vi vil ned til foreldrene dine,» sa de til Halvor, «og så vil vi ut og se oss om.» Han fulgte da med dem. Så kom de til et stort vann utenfor gården. Tett ved vannet var det slik en vakker grønn bakke; der vilde prinsessene sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.
De satte sig der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: «Jeg får vel lyske dig litt jeg, Halvor.» Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i steden, og så sa hun: «Hold nå i mig, som jeg holder i Dere, — og gi vi så var på Soria Moria slott!»
Da Halvor våknet, kunde han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære sig, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunde stagge ham. Alt det foreldrene bad ham, vilde han ikke stane, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mere, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.
Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og gav sig på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den vilde han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.
«Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den,» sa mannen, «men når vi kunde bli forlikt, så —»
Halvor spurte da hvad han vilde ha for den.
«Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og dig også, når du går stykkomtil,» sa mannen.
Til sist blev de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der
stod et stort tre, som han satte sig under. Der slapp han hesten, og han la sig ikke til å sove, men tok frem matsekken sin. Da det lyste av dag, drog han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på sig. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennem en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellem trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han gav sig ikke mere tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i sig, og han selv fikk op skreppa si, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det blev noen ende på skogen.Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellem trærne. «Gi det nå var folk oppe, så jeg kunde få varmet mig og få litt å leve av!» tenkte Halvor.
Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennem ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.
«God kveld!» sa Halvor.
«God kveld!» sa kjerringa. «Men hvad ærend har du da, som kommer hit?» sa hun; «her har ikke vært kristne folk på over hundre år.»
Ja, Halvor fortalte da at han skulde til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.
«Nei,» sa kjerringa, «men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre han, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting.»
Da så månen stod lys og blank over tretoppene, gikk
kjerringa ut. «Du måne! du måne!» skrek hun, «kan du si mig veien til Soria Moria slott?»
«Nei,» sa månen, «det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, stod det en sky for mig.»
«Vent litt ennå,» sa kjerringa til Halvor, «rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok.»
«Nei! nei har du hest også du?» sa kjerringa, da hun kom inn igjen; «å slipp det stakkars krøteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til mig?» sa hun; «vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så kommer du før til Soria Moria slott.»
Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, «for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også,» sa hun.
Halvor hadde ingen ro på sig og vilde straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. «Legg dig på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til dig,» sa kjerringa; «jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer.»
Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.
«Du vestenvind! du vestenvind! kan du si mig veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit.»
«Ja, den vet jeg vel,» sa vestenvinden, «nå skal jeg nettop dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med mig.»
Halvor ut.
«Du får skynde dig, vil du ha følge,» sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med å følge.
«Ja, nå har jeg ikke tid til å være med dig lenger,» sa vestenvinden, «for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott.»
En stund efter kom Halvor til jentene som stod og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulde komme dit og tørke klær til bryllupet. «Ja,» sa Halvor, «han er borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her,» og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom frem mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sund-reven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennem busker og kjerr, at han holdt sig avsides og ikke vilde gå frem før siste dagen, da de skulde ete middag.
Da de nu, som skikk og bruk var, skulde drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulde drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og ridderer og svenner, så kom han da langt om lenge til han Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og bad skjenkeren skulde hilse bruden og bære den frem til henne. Da stod prinsessen op fra bordet med en gang. «Hvem har vel best fortjent å få en av oss,» sa hun, «enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?»
Det kunde det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av sig og pynte sig til brudgom.
«Ja, der er den rette!» ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.
