Herreper

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Gyldendal (s. 126-134).

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

Det var en gang et par fattige folk; de hadde ingenting uten tre sønner. Hvad de to eldste hette, det vet jeg ikke, men den yngste hette Per.

Da foreldrene var døde, skulde barna arve dem, men det var ikke annet å få enn en gryte, en takke og en katte. Den eldste, som skulde ha det beste, han tok gryta: «når jeg låner bort gryta, så får jeg alltid lov å skrape,» sa han. Den andre tok takka: «for når jeg låner bort takka, får jeg alltid en smakelefse,» sa han. Men den yngste, han hadde ikke noe å velge imellem; vilde han ha noe, så måtte det bli katta. «Om jeg låner bort katta, så får jeg ikke noe for henne jeg,» sa han; «får katta en melkeskvett, så vil hun ha den sjøl. Men jeg får ta henne med likevel; det er synd hun skal gå her og sette til.»

Så drog brødrene ut i verden for å friste lykken, og hver tok sin vei.

Men da den yngste hadde gått en stund, sa katta: «Du skal nok få like for det du ikke vilde jeg skulde bli igjen i den gamle stua og sette til. Nå skal jeg gå bort i skogen jeg, og få fatt på noen rare dyr; så skal du gå op på kongsgården som du ser der borte, og si at du kommer nok med en liten sending til kongen. Når han så spør hvem den er fra, skal du si den er fra han Herreper.»

Ja, Per hadde ikke ventet lenge, så kom katta med et reinsdyr fra skogen; hun hadde fløiet op i hodet på reinsdyret og satt sig mellem hornene på det. «Går du ikke like til kongsgården, så klorer jeg ut øinene på dig,» sa hun, og så torde ikke reinsdyret annet.

Da nå Per kom til kongsgården, gikk han inn på kjøkkenet med reinsdyret og sa: «Jeg kommer nok med en liten sending til kongen jeg, om han ikke vil forsmå den.»

Kongen kom ut på kjøkkenet, og da han så det store gilde reinsdyret blev han vel glad. «Men kjære min venn! hvem er det som sender mig så gjæv en sending da?» sa kongen.

«Å, den kommer nok fra han Herreper,» sa gutten.

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.
(kilder: «Fra Herreper?» sa kongen.)

«Han Herreper?» sa kongen; «hvor skal jeg nå si han bor henne?» — for han syntes det var skam han ikke skulde kjenne så bra en mann.

Men det vilde gutten slett ikke ut med; han torde ikke det for husbonden sin, sa han. Så gav kongen Per mange drikkepenger, og bad ham hilse så flittig hjemme og si mange takk for sendingen.

Den andre dagen gikk katta til skogs igjen, og fløi op i hodet på en hjort, satte sig mellem øinene på den og truet den til å gå til kongsgården. Der gikk Per inn på kjøkkenet med den igjen, og sa at han nok kom med en liten sending til kongen, om han ikke vilde forsmå den. Kongen blev enda gladere i hjorten enn han hadde vært i reinsdyret, og spurte igjen hvem det var som kunde skikke ham så gjæv en sending. «Den er nok fra han Herreper,» sa gutten; men da kongen vilde vite hvor Herreper bodde, fikk han samme svaret som dagen før, og den gangen fikk Per enda flere drikkepenger.

Tredje dagen kom katta med et elgsdyr. Da så Per kom inn på kjøkkenet i kongsgården, sa han at han hadde nok en liten sending til kongen, om han ikke vilde forsmå den. Kongen kom ut i kjøkkenet med én gang, og da han fikk se det store gilde elgsdyret, blev han så glad at han ikke visste hvad fot han skulde stå på, og den dagen gav han Per enda mange, mange flere drikkepenger; det var visst hundre daler. Han vilde endelig vite hvor han Herreper bodde, og grov og spurte både om det ene og det andre; men gutten sa at han slett ikke torde si det for husbonden sin, for han hadde nektet det, og det både stritt og strengt.

«Så bed han Herreper at han ser innom til mig,» sa kongen.

Ja, det skulde gutten gjøre, sa han.

Men da han kom ut av kongsgården igjen og traff katta, så sa han: «Jo, du har stelt mig på et godt trav du; nå vil kongen jeg skal besøke ham, og jeg har jo ikke annet enn de fillene jeg står og går i.»

«Å, vær ikke redd for det,» sa katta; «om tre dager skal du få hester og vogn og så gilde klær at gullet skal dryppe av dig; så kan du nok besøke kongen. Men hvad du enn ser hos kongen, skal du si du har det mye gildere og finere hjemme; det må du ikke glemme.»

Nei, det skulde nok han Per komme i hug, mente han.

Da nå de tre dagene var omme, kom katta med vogn og hester og klær og alt Per trengte; alt sammen var så gildt at ingen hadde sett slikt før. Så reiste han, og katta sprang med. Kongen tok både godt og vel imot ham; men hvad kongen bød ham og hvad han viste ham, så sa Per det kunde være bra nok, men han hadde det enda finere og gildere hjemme. Kongen likte ikke dette mer enn som så; men Per blev ved sitt; og til sist blev kongen så sint at han kunde ikke styre sig lenger. «Nå vil jeg være med dig hjem,» sa kongen, «og se om det er sant at du har det så mye bedre og gildere. Men lyger du, så nåde dig, jeg sier ikke mer, jeg!»

«Jo, du har stelt mig på et godt trav,» sa Per til katta, «nå vil kongen være med mig hjem; men mitt hjem, det er nok ikke greit å finne, det.»

«Å, bry dig ikke om det,» sa katta; «reis du bare efter, der jeg springer føre.»

Så reiste de, først Per, som kjørte efter der katta løp føre, og så kongen med alle sine.

Da de nå hadde kjørt et godt stykke, kom de til en stor, diger flokk med vakre sauer; de hadde ull så lang at den mest nådde bakken.

«Vil du si at den saueflokken er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få denne sølvskjeen,» sa katta til gjæteren; sølvskjeen hadde hun tatt med fra kongsgården.

Ja, det skulde han gjerne gjøre.

Da så kongen kom, sa han til gjætergutten: «Nå har jeg aldri sett så stor og vakker en saueflokk! Hvem eier den, vesle gutten min?»

«Det er nok hans Herreper,» sa gutten.

Om litt igjen kom de til en stor, stor flokk med vakre, brandete kjyr; de var så fete at det glinste i dem.

«Vil du si at den bølingen er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få denne sølvøsen,» sa katta til gjæterjenta — sølvøsen hadde hun også tatt med sig fra kongsgården.

«Ja, gjerne det,» sa gjæterjenta.

Da så kongen kom, blev han rent forundret over den store, gilde bølingen; for så vakker en bøling syntes han aldri han hadde sett før, og så spurte han jenta som gikk og gjætte, hvem som eide den brandete buskapen der.

«Å, det er han Herreper,» sa jenta.

Så reiste de litt igjen; og så kom de til en stor, stor flokk med hester; det var de vakreste hester en kunde se, store og fete, og seks av hver lett, både røde og blakke og blå.

«Vil du si at den hestedriften er hans Herreper, når kongen spør dig, skal du få dette sølvstaupet,» sa katta til

Denne siden inneholder en illustrasjon som bør klippes ut og lastes opp til Commons.

gjæteren — staupet hadde hun også tatt med fra kongsgården.

Ja, det vilde han nok, sa gutten.

Da så kongen kom, blev han rent op i under over den store gilde hestedriften; for slike hester hadde han aldri sett maken til, sa han. Han spurte da gjætergutten hvem de røde og blakke og blå hestene hørte til.

«Det er nok hans Herreper,» sa gutten.

Da de så hadde reist et drygt stykke til, kom de til et slott; først var det en port av messing, så en av sølv, og så en av gull; selve slottet var av sølv, og så blankt at det skar i øinene, for solen skinte på det med det samme de kom. Der gikk de inn, og der sa katta at Per skulde si han bodde. Inni var slottet enda gildere enn utenpå: allting var av gull, både stoler og bord og benker. Da kongen nå hadde gått omkring og sett på alt, både høit og lavt, blev han rent skamfull. «Jo, han Herreper har det gjævere enn jeg, det kan ikke nytte å nekte for det,» sa han; og så vilde han til å reise igjen. Men Per bad ham bie og ete til kvelds med sig, og det gjorde kongen, men sur og gretten var han hele tiden.

Mens de satt til bords, kom trollet som eide slottet, og banket på porten.

«Hvem er det som eter min mat og drikker min mjød som svin her inne?» ropte trollet.

Straks katta hørte ham, løp hun ut til porten.

«Bi litt, skal jeg fortelle dig hvordan bonden bærer sig at med vinterrugen,» sa katta. «Først så kjører bonden åkeren sin,» sa hun; «så møkker han, og så kjører han en igjen.»

Med det samme så rant solen.

«Se dig om, skal du få se den vakre, deilige jomfruen bak dig!» sa katta til trollet.

Så snudde trollet sig, så fikk det se solen, og så sprakk det.

«Nå er alt dette ditt,» sa katta til Herreper; «og nå skal du hogge hodet av mig, du; det er det eneste jeg krever av dig for det jeg har gjort imot dig.»

«Nei,» sa Herreper, «det vil jeg slett ikke gjøre.»

«Jo,» sa katta, «gjør du ikke det, så klorer jeg ut øinene på dig.»

Ja, så måtte Herreper gjøre det, så nødig han vilde: han hogg hodet av katta.

Men med det samme blev hun til den deiligste prinsesse som noen vilde se for sine øine, så Herreper blev rent inntatt i henne.

«Ja, denne herligheten har vært min før,» sa prinsessen, «men trollet der har forgjort mig, så jeg måtte være katt hos foreldrene dine. Nå får du da gjøre det du vil, om du vil ta mig til dronning eller ikke; for nå er du konge over hele riket,» sa prinsessen.

Å jo, det kan vel hende at Herreper vilde ha henne til dronning. Så blev det bryllup og gjestebud i åtte dager, og så var jeg ikke med Herreper og dronningen hans lenger, jeg.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.