paa dei tvær Smaaseigdnidn, so e ha fletta inn her. E lyt fortelja dæ, før e ha kji Hug te gjeva dette ut før meir en dæ æ.
Nokon Skuletvang va dæ kji. Dei, so vilde gjera Ungadn sene aat Skulun, so kunna dei; dei, so kji dæ vilde, so hadde dei Raae hjaa se mæ di. Men Fatiunga, so vøro so klene te lesa, at dei kji vørto innpaatakne, vørto truga te gaa i Skulun i siste Veten, o dæ inkji berre i dei Skulekringsile, dei høyrde heime i; dei løto fulgje Lærare ifraa Gard te Gard. Køsten skulde dei hava, der Skula va. Ner Skulemeistaren fløtte ifraa ein Kringsil aat heno, raakte dæ jamble, at dæ kom rekkjand ette hono ein try fire sleke hælvvoksne Fatiunga. Dessa hadde dæ jamt oversle ilt, dei frøso o leo vondt; dæ va trongt um o vondt te Legostell, maa veta. Peiskrakken vardt no javdnast sett innaat Benkje ve Supen. Engon Skarveskinnfelden, engon gamalvørin Stakken ell enkort Hesteplagge vart raska ihop te Lego-Klæo. Der laago dei higgra o frøso, summa Tie Gutadn o Gjentudn um inan. Men ner dei hadde voro mæ soleise ein heil Vet, vart dæ take upp før di, at dei hadde prøvt dæ, dei voro go fere, o djei vøro daa nokoleine visse um sleppe innpaa. Ei Kjering fortelde me, at ho i sitt Uppvekstre laut fulgje Lærare ifraa Rote te Rote; „men han va sint paa me, han hæddnedrog me te kor Dag; men han lærde me alder eit Gudsord. Daa Innpaatake vart, hadde han tala te Preste, at han inkje skulde leta me sleppe te møte. E skulde gaa i Skulun ein te Vet. Men e hadde frøse o svølte o le’e ilt paa alle Maata, so e va so rædd vørti, at e laga me te o tenkte paa reist utpaa Bygde te tene. Lite vætta før e skulde i
