de e,“ sa den vesle Tuppa. „Du tar nokk inkji vera so sæl, før i Kveld ska du drepast o leggjast nie den Tynna, so du vaska no lite sia.“ Tenistgjenta skvatt upp unda Kjyren o rende uti Døre. Der saag ho dæ brann Ljøs i alle Glaso inne. O so hugste ho ette di ogso, at de va komin ein graaklædd Kar dit um Dagen, o han hadde eit stort Sylkjitørklæ over Munn o Nasa. Ho hadde kji ent noko ette di daa; men no skjønte ho, at han va or Trynetyrkrie; o so kom ho ogso i Hug, at Mann, ho tente hjaa, va Frimaur. Ho va kji dyr der ho sto, grytte Mjølkespanne engorstane aav o to Fotadn te vare; ho sprang o ho gjekk, o ho gjekk o ho sprang, alt ho orka o meir te; graate vilde ho, men ho tørde kji, før ho va kji komi langt Snertande ifraa Huso, før ho høyrde, dei komo ette setandis, mæ Ljøs o Lykte o to te leite. Daa ho saag dei skulde te dra innpaa se, snart ho te burt unde ei Luddegrøn o sat der so dørgend still, at ho alder blega ell røyvde se dæ minste Slag; ho tørde kji eigong teva; Dei leitte væl allestane kringo Grøne mæ Ljøs o Lykte o store Tyriløgo; daa dei inkji fønno ho, drogo dei se lenger o lenger ifraa Gjøymslun hennar: den so va fæl, dæ va Gjenta. Ress so dæ va, kom Gardshunden te henne o to te kvinke o gaule v høppe uppaa ho. Ho sat, so ho skull sete paa Gløna, før dæ hjølte kji, at ho tala te ’o, ska e tru; han vart berre værre taa di, før han kjende henne o vilde friklast ve ho; han skjønte kji, ko vilt han bar se aat. So kom ho paa dæ, at ho to o la han i Fange sitt, held over Kjaften hass mæ eine Hønden o strauk o klappa han mæ dei are, o daa laag han so still, at de alder knatt i hono, han berre knaula o kvinka lite engor Gonge, ner dei lokka
