paa han. Daa da inkji va Raae skaft aa finne ho nokorstan, vøro dei nøygde te snu heimatt førutta Gjenta. Daa sprang ho burt te ein taa Granno o fekk Hus der um Natti. Um Morgo’n laga ho se te o dra heimatt te Følke sena. Sia løto dei elste Brødn hennar reise utattover ette Løn hennar o dei Duntrie, ho hadde attestandan der, ho hadde tent. Dei vøro kji viar um dæ, men dæ va ingjin an te di. Men dei slifte no baade Tøllknivadn o Smelleknivadn sine skjele rettele væl o fingo se endaa fat paa kor sin gjilde Uskepeis. Ha kji Frimauren hatt Vet te vare fin Gut o slegji se i Blimæle mæ dei, so ha han no faatt so mykji Juling, at han ikji ha fyst paa meir daa den Gonge, inkji. Men ha e vøre mæ, so skulde han ha faatt dæ lell. Um han ha vøre so bli so ei Smørøskje – ja, um han ha vøre so bli, at da ha drøpe baade Smør o Sukkervatne taa ho, sa skull me banka han so te Gagdns upp, han skulde alder ha vøre værre ute, sia han gjekk i Kjol o fekk Høgg hjaa Mor sena. Dæ ha kji faatt hjølt, um dei are Frimauradn i Lande ha kome paa uss; me ha faatt gjeve dei taa di, me ha hatt beste Raae paa me. Hellist so æ dæ no alti dæ tosknaste, ein kann gjera, aa erte ein Frimaur paa se, di dæ seiist, at dei era go fere drepa ein Mann berre dei skjeldre han ut o so taka ei Knappenaal o stikke hona igjøno Skjeldrerie beint neai vingstre Vortun. Ner dei bli ille paa ein, Frimauradn, skjeldre dei han ut o hengji Bilæte hass upp i Frimaursale, o no leve han kji lenger, en dei vilje.
