te rundjula dene Mann, so elska sitt Land o sitt Sokn so klent; e ha gjort dæ mæ, ha e trutt me te. O so usselt so Beite bli! Følk klaga paa, at Beite bli klendre o klendre Aare kort. Kunne dei vente anna, ner dei øyeleggji Skogadn! – I sjølve Grunke ha dei no alti ei fin Bjørkeli; men dæ ha vore meir Skog der mæ før, en dæ no æ.
Men e kom burt ifraa di, e tala um, at Folk ha hatt sin Heimsta i Grunke heile Aare ikring. Dæ visast enno atte engor liti Aakerlægja der, o dæ ha vørte fønne imse Ting i Jorden der. Inkji lenger en sia ifjor va dæ ein Husmann sye Øyebygden, so fann tryaa Pileødda taa Jødn o ei Krukke, ve han grov ette noko der eistan. „Dæ mæ so va dæ noko Jord paa Krukkun, so e vilde reinske taa mæ Grævsnibbun, o daa viste e kji Orde taa, før Krukka rauk sund i smaa’a Molo“; seie dene Mann, so fann ho. Ha han visst, ko mykji ho va værd o vøre lite ræddar um ho o so skjikka ho inn te Universitete, so kanskji den Professoren der, so æ so kunnig i sleke Ting, ha kunna fortelt, ner ho hadde vørte nesett. – Dæ skulde vore mykji Øske o brende Bein i henne. At ho va nesett fere Kristendommen kom te Nøri, veta me før visst, di dei ikji hadde før Vane o brenne Like o ha Øska nepaa Krukko, ette Følke voro kristna. – Sumble segja, at dei, so budde i Grunke, toko se fere mæ røva Folk baade i Valdris o i Hallingdal. Dei skull hatt noko Hio o noko Gjøymslo der, so dei gjøymde aav Tjuvegosse sitt i, o ner Følk komo leitte, fønno dei ingjin Ting. Um detta æ sannt ell ei, veit e kji.
Nord heima Grunke æ dæ ein makalaust fin liten Dal mæ høge Fjell paa bæa Sio. Igjøno heile Dalen
