paa, stundo va de Gjeita i Jorde, – ra’e va de noko aa springe ette. Daa Kydn komo i Soglingenn[1], hadde endaa ’ki ho Anne lese. No mjølka ho Kydn aa sette dei paa Kvene, aa no hadde ho daa gjort ifraa se altsama, so ho kunna faa ei liti Ti te aa lesa aa syngje ein Kveldsalm. Men daa ho skulde taka Boke ne taa Hyllunn, vart ho stird ut igjeno Glase; daa vart ho vare, at Gjentudn paa Støle hadde flokka se isamen paa ein liten Fet trast utafør Jordisgarde; der heldo dei paa aa dansa aa leikte, aa ei gamal Kjering sat paa ein Stein aa slo paa Hørpa. So trøytt som ho va, stakk de henne, at ho hadde Hug te aa vera me; so lett aa glad, som ho idag va, hadde ho ’ki vore paa lengi; aa svinge se aa dansa me dei are Gjento ei Stund utover ljøse Kvelden, de skulde vera myki so morosamt. Ho va ’ki lengi aat, fyrr ho va burte paa Fete hjaa dei; men so som den Kjeringi kunna laate paa Hørpa, de va reint makalaust! Ho va ’ki go te staa still aa høyre paa; ho laut vera me aa danse aa snu se aa kverve se me hino Gjento, aa dei slutta ’ki, so lengi Kjeringi va go te laate. Men ho vart daa trøytt teslutt, aa so spurde ho paa Hopen, kem som vilde laane henne Hus. Ingi taa dei hadde set henne fyrr, men ho Anne hadde alder nekka nokon fatik Stakkar Hus fyrr, aa inki gjorde ho de no heldan. Kjeringi vart me henne inn; dei kvelda tesamen, aa si’a la’e dei se. Men Kjeringi fekk alder Hovdegjerde te Lags aat se; ho grov aa skubba, aa ve de reiv ho burt Salmeboke, som laag unde Hovdegjerd’n, aa no tok ho te aa
- ↑ Solaglading.
