Budeigje hulle Bulaattadn finar en du, aa e ha alder set nokor som ha trø’e nettare paa Steinadn en du, nær du e i Fjelle. E ha stunda ette aa faa tala ve de, men e kann inki koma te de fyrr kurrast Natt.“ Dei tala myki samen, men Sumarnatte e stytt. Nett som de va reiste han se upp, – „no kreta Fugladn,“ sa’ han, aa so va han burte; men han gikk ikki igjeno Døre. Ho høyrde han rei sin Veg i dragandis Tan, so de dundra i Jord’n; men daa de lei um ei liti Ri va de like kurt. Graaten kom att, aa ho sovna me Taaro paa Kjako. Soleine gikk de Natt ette Natt. Ho Anne misste Dæme, vart bleik aa mjaa. Men i nemmaste Sele va ei gamal Kjering, som eitte Guro, ho saag, at ho Anne kom otor se[1], aa at ho fall i Tanka, nær ho tala te henne. „Ko e de som e de daa, Gjente,“ sa’e ho Guro, „de e grove Spøk ko du fer ille.“ „Aa de e me ingin Ting,“ sa’e ho Anne. „De e ’ki verdt du dylgje di,“ sa’e ho Guro, „men e skyne de nok; de e noko som hange ette de; men du ska ’ki læta dei faa Magt me de.“ Ho Anne laut no fortelja koss de va me henne, aa ho løynde ingin Ting. Ho Guro gav henne den Raa’e, at ho skulde lesa Fadervaare trjaa Gaange me lykt Munn baade um Morgon ve Dugurdsbel aa um Kvelden, aa so skulde ho leggje Salmeboke si unde Huvugjerde; detta skulde ho gjera trjaa Daga ette hinann’, so skulde de ingin Fare ha. Ho Anne vilde gjera ko de skulde vera, res de kunna muna noko, so at ho kunna bli kvitt dei saare i Otta, ho gikk me før Bringunn. Sama Kvelden tok
- ↑ magrast, otorkomin, mager.
