Gastgivare aa alle hine Bøndo paa Tingstellunn aa selja Brennevin aa Øl te Aalmuga, aa ingin maatte innhysast um Notte ette Klukka nie um Kveldadn. Dette vart Tingaalmugin tjonve fyr; men ingin trudde se te gita um dette te Skrivare, taa di at han va so illskjen taa Lynde, aa alt gikk role paa ain Vis fyste Tingdagen. – Tinge endast i Skrymslingenn aa de tingast ’ki mair den Dagen, taa di at Skrivaren aa hi Øvrehaite sette te aat Prestgarde te Preste aa soto der aa magna se me go’e Kosti aa Drykki te Menaattsbil. Tyst aa svolten vart Aalmugin, aa dai higra aa fruso me. Dai gingo aa rampa, Stakkaradn, aa spronte paa korare; men inki mukkast de noko helde daa um denna Grai’a. Dai, som budde nemmast ve, raiste teslutte haimatte, taa di dai inki sloppo innastokkis nokosta’ne.
So kom daa tre’a Tingdagen, aa Øvrehaite for aat daa likains som um hine fyrre Tingdøgre. Daa de lai ut paa Dagen, toko Bøndadn te aa krulle se ihop i Flokka aa samlaga se, koss dai helst skulde bera se aat me dessa Ovsello, som tinga paa slik Gjerd, at Aalmugin inki fekk se gjort noko Slag ve Tinge, som, dai voro vane ve Fyridags. Dai rudde daa um dette de beste dai evlde, aa endele vart Samraa’e de, at nokle taa dai skulde giva se i Vegen fyr Skrivare, naar han kom att or Prestgarde. Saint aa si’e vart daa de, aa Aalmugin sogo, at han kom kjoyrand te Tings. „Desse Fyrimennadn, som voro utkjøste, likra daa i Vegen te aa møte hono. Ain taa dai, som va mest kringsvallandes, skulde frega Skrivare, kvifyr han inki tinga no, som hadde vore vanle stødt fyrr. Me’a Skrivaren kom kjoyrand, gikk Fyremannen te Motars me hono aa tok so varle i Tygladn unde Tverka paa Heste hass, aa ba han stogge paa Raisa litevætta, me’a han fekk glette te hono nokle Ord um noko, som Aalmugin totte aat vera. Daa Skrivaren saag, at Hesten hass vart stogga i Gongenn sina, flaug han ende upp or Sle’a, so Ulvetuku flangsa i Vere som Flygte paa ai Ørn, aa gauv like i Bringa
