Sita i Jolestugunn. De ha vore ai gamal
Tru, at Karmenna, som boro Vetsmuni um aa saa
Grai’e paa kaa Kønu dai skulde faa, kunna saa Fyribø
um detta, ve aa sita i Jolestugunn. Dai teskipa se daa
paa slik Gjerd. Um Jolestasdagen maatte den, som
vilde sita i Jolestugunn, vera i ait myrkt ainsløngt
Hus, som korki bai Vatn ell Verme i, aa me att attfyrknytte
Augu. Naar de lai so langt fram te Efta’e, at Husly’en
hadde siti tebess are Varpe, so gikk ain te hono, aa
han vart daa innrekin i Stugu, aa de vart løyst fraa
Augo hass. I Stugunn va de teflitt me ait Ljøs ai
Ølskaal ai Mjølkeskaal aa ai Vatsskaal paa Borde. Aa
so moandes aisemall sessa Sitaren se ne i Hæksæte, aa
ve de tok han so te Ords: „E set me ne i Tremens
Nabn, fyr han ska syne me mi tekomandes Konu fram.“
Naar de so lai um ait Bil, tok de fyst te aa knaka aa
kneste ljøtt i Kallfatingo paa Stugunn, ette di tok haile
Huse te rugge, aa de glisnast i kort ainaste Veggjemote,
so at han saag ut imyljo Stokko i alle Umkvorvo, aa
trast sto ho, som Kønu skulde bi, melungis paa Golve.
Derette kom ho fjøkand illsnøgt te Borde aa traiv
ængor taa Skaalo aa drakk taa; men detta gikk so
snøgt som ain blunka paa Augo, aa me di sama kvarv
ho att radt fyr hono, som der sat. Drakk ho taa Ølskaalenn,
vorto dai grepa Folk; tok ho te Mjølkeskaalenn,
vorto dai so melungs Folk, men tok ho Vatsskaale, so
rauk de te Fantars me dai Vono snøggare. Høvde de
so, at Kønuliknilse hadde lang Veg aa fara, so kom ho
so, at Svaiten tilla or Haare paa henne, aa raakte de
stundo so te, at ho sto aa lauga se, so kom ho farand
me ne’hengjandes Teglo, so at endaa Vatne draup taa
di. Ho maatte paa Laupe slik som ho gikk aa sto.
Sjølve Gjenta, som Liknilse synte se taa, viste inki noko taa desse, anna ell ho kjende se noko huskjen den Kvelden, som ain solaise sat fyr henne i Jolestugunn.
Stranda Hole. Ne’abrøtes aa raki upp fyr nørdre Strønd i Aals Huvusokn ligg de ai Holu i ain
