dai ’ki Evle te røre di. Dai vilde difyr gjedne hava ain kristna Mann te fylgje se, fyr han matte ’ki Krossadn.
De ly’est so, at de va berre stutte Bil, dai voro kor Stane, men daa dai losa atte, so foro dai som Ver aa Vind. Kvendfolki hadde lange Skaut, aa alle hadde Rovu. Ain gamal Mann hadde dai me se, aa han voro dai fælt rædd fyr. Hono vilde dai giva Mat alle hine, men han hadde slik ai lang Hakatønn, at han va taa di so klen te tyggje. Dai gjorde ingin noko Main, naar dai berre ’ki vorto ørt. Alt Matstell, som datt unde Borde Joleftan, maatte ain inki taka upp att, for de skulde hoyre Hunde aat Rai’enn te.
Ain Mann, som sat i Fjøse ette Rove um Tretteneftan, hadde so nær skote ihel Hunden fyr Rai’enn. Hunden kom lufsand lengi fyri aa gikk radt paa Esle aa tok te aa grava aa eta. Mannen totte de va ain Røv aa laga te Byrsa aa tok Sikt, men daa han hadde vilja drigi laust, kom ai Fente farand aa fata Hunden te se. Trast ette va de so myki Folk, at berre de tuste baade uta aa inni Fjøse, men dai gjorde inki Manne nokon Main.
Rai’e hadde aigong faatt i Lag me se ain Skirnamann, som kallast Snysa. Han sto aa lauga se um Joleftan aa snudde se nord te aa inki sø te, aa ’ki vigsla han Tvaattelaugi si, ette han va lauga. So gikk han ut me Vatne sjøl, aa daa vart han samstundes tikin taa Rai’enn. Trokken ute sto full me store Hesta aa Folk, aa de bar i Vegen me hono radt, slik som han va, berrhovda aa troyelaus. Dai hadde han te aa tappe i Øl aa a’n Drykkjevaru, naar Folke hadde sett Krossa aa Lø’u paa Ilaate, som slikt va i. Denne Snysa toko Rai’e se’a kort Aare um Joleftan aa hadde han me se te Tju’ndeftan, aa detta vara te han vart so øldrug, at han inki evlde halde Lag me dai lenger. Han laiddest daa desse Rekstingenn, aa han hadde ai Vele, som han gjorde te aa sleppe fara me. Kor Joleftan, alt han levde
