kvarv Kyre burt, aa Kjeringi fekk se’a ire væl paa se, fyr di ho inki hadde hatt Vit te taka ve Kyre, daa dai hadde vilja givi henne ho.
Ai Gjente, som aite Sissel, va ai Gong fyri paa Støle fyr Kjeringenn, aa daa ho hadde vore der noko Daga, so ho hadde faatt i Setna’en, vart ho vare, at de ingin Rjume vart paa Kjørøldo. Ho va se daa raint forgrunig paa, koss detta hadde se, for ho kunna inki koma unde me, kor Rjumen bar aav. Men ain Morgon fekk ho bi vare, koss de hadde se. De va ai liten Stund fyrr en dai voro vane ve rise upp, daa laag ho aa stirde ut i Bu’e, aa der fekk ho sjaa ain liten Fant, som helt paa aa avrymde Kjørølde. Ho vart daa grinen fyr de, at han laag aa slippra taa Rjumen aa tenktest løne hono fyr de. Ho la’e daa ut i Bu’e aa fata Fanten aa drog han attaat Sængjestolpa, aa so tok ho ait Raip aa batt han fast der. Der fekk han daa staa, men han hadde væl ’ki sta’e lengi i Bande, hadde ho inki vore so ful, at ho kasta Kross over Bringa paa hono, aa den va han ’ki go te faa attaa se, anna daa laut han staa so lengi ho vilde, aa ho lovde hono Like fyr han stal Rjume ifraa henne. Han va daa stur stakkars Kroken, aa de va endaa ain liten ulikle’en Vaae me so stort Andlet aa stor Kjaft, men smaalema hellest. I Bande sto han daa, so han ’ki le’a korki Le ell Legg, tei Solesprettingenn; daa kom Gygre sjøl ut paa ain Haug aa ropte: „Kom att, vesle Vøtt.“ Daa svara han inni Bu’enn: „Han vesle Vøtt kan ’ki koma att, han staar bunden.“ Daa Gjenta hoyrde detta, torde ho ’ki anna ho loyste han atte, aa me di sama Krossen kom taa hono, la’e han te Dynns netupp som dai hadde kasta ain Laki utover Durstokken. Se’a sogo dai ’ki mair te dai Vaa-a daa, men Tyfsa sogo dai ofto kom sofsand ne igjøno Ljøren um Nætadn. Ho snugga daa inn i Bu’enn ait Bil,
