se’a raiste dai me Hesto burt i Habnidn. Kjeringi tok daa te bera inn de, som va i Taino me Matvuru aa Pløgg aa kvitskura Kjørøld aa noko taa kort, som ho stelte me inni Bu’enn. So tok ho ain liten Kitill aa hengde paa te koke Briskjeløg i aa baka so Setningskjørølde aa snugga dai te nettupp som are Folk, naar dai koma paa Stølen. Daa ho hadde snugga de te inni Bu’enn som ho syntest, tok ho inn ai stor væn brøndutt Kyr aa tok te mjølke paa den, aa me’a h’o helt paa me dessa, sto de ai liten Gjente, Dotte henna, nemme henne. Ho sto daa aa stirde umkring allestane, denna vesle, aa teslutte kom ho te stire uppaa Hjallen, aa der vart ho daa vare Gute. „Aa nai Mor jamen e de ain livandes Krøss uppi Taki,“ sa’e ho. „Akte de berre, so han ’ki sviki de, du,“ sa’e Mor henna. Men Guten brydde se nok inki um Gjenta, de va væl helde Kyre han sikla paa, den Karen, aa rett som de va, kasta han ait Belte ne paa Kyre. Kjeringi sprang daa me di sama upp aa sa’e de: Aaja rais du me Kyrenn; du tente ho som ain Kar, aa du ska faa ha ho usnikka; men daa ho ber, so ska ’ki du turre sjaa te me henne; ho ska bi stelt lell, sa’e ho. Han raiste daa me Kyrenn, aa alt gikk godt aa væl. Um Veten gjorde han ette Fyresøgn aat Kjeringenn, aa inki passa ette Kyrenn, daa han saag ho vilde bera, men ain Morgon, daa han kom aat Fjøse, daa hadde ho bore lell. Kyre va daa mjølka aa Ringja sett paa Fjøshylla; Kalven va boren paa Garden aa hadde faatt Drikke, aa Kyre sto aa aat paa slik ai Syrpe, at de va raint serle. Kyre va daa se’ai go Trivn, aa slik Mjølkekyr va de, at de va raint fram ifraa, so at han hadde nok Like fyr Vaagespele sitt.
Nystølen. Ve ain Støl dairre i Rue, som aite Nystølen, va de Trøll te Plagu me Haugafolki fyrr. Der va de so kveldvart, at dai inki maatte stuke nokonlaine um Kveldadn; minder sloppo nok Krytire dairre faa Fre um Notte ette. Men de va ’ki berre der, for
