drikk, se’a dai. Naar de raakte so, at ængor Friaren um Lurdagskvelden va drukkin aa helt Stuk aa Svaal, so tviljø’a de svint uppi Kambe, aa so kom ho Helge aa ga se i Lag me Friaro. Gjentudn logo stødt i Fjøse um Nætadn i dai Ti’enn’. De hende daa ai Gong, at ain Friarsvarm gikk inn i ait Fjøs, som de laag Gjentu; desse nørde daa i Tyrispikadn paa Lysehellunn, som voro telaga um Kvelden fyriaat. Rett som de vart ljøst i Fjøse, kom ho Helge me rampand aa langstigand, fyr ho skulde vore ovstor taa Vøxt, aa so stelte ho se teskrevs me ain Fot paa kor taa Fjøshjallo. Der sto ho aa lo aa gjønte ho som Friaradn. Ho va pløgga solaise, at ho hadde store gule tjyrumaiska Hu’sko paa Føto, mosaleta Sokka aa Undestakk, ai mjærmsi’ himegraa Troye, aa paa Skalla hadde ho ai brunblakk Botnehuve. Ho aattest ve ain taa Friaro noko vesalt aa ga hono Snai’u fyr noko han inki lai. Han tok te sinne aa la’e te henne paa Skallin me ain stor Uxepais, so at han slo Hol paa Botnehetta henna, aa igjøno detta kom de daa upp ain stor hysjugraa Haartott. Over dette Peke vart ho Helge tjonve, ho graip han i baa’e Oyreknutadn aa helt hono midt imyljo Fjøshjallo aa Skjenko paa se aa so maig han all over. Ho sa’e daa te hono: „ha du kjent varmare Bekk, du laake Hek; i Framti’enn ottast du fyr aa gjera me flaire Pek.“ Derette kvarv ho burt fyr Augo dairre, men um ait Bil hoyrde dai Ljomen taa henne atti Tunekambe, aa ain Ljøski for upp or hono, som naar Sote brenn i Paispipunn. Dette syntest vera upp or ait djupt Hol, som finnst der aa e paa Gjerd, som Ljøtehol upp ivi Strønd. Ingin saag noko te henne paa mange Aar, ette ho fekk Uxepaisslage. Ho viste se berre ai Gong se’a, aa daa sat Haartotten likains som den Kvelden ho fekk Svarpen.
Gygre ve Krø’re. Imyljo Lindeli’enn yttast i Flø aa Ørgenvikenn øvst i Krødsherad e der tvau smaa Dalføru jamsi’es me korare. Dai gaa ova taa Aasbrøte
