aa va noko gryten aa illskjen i Huse ve Ly’en sin, aa snevsin ve desse Karadn me, fyr di dai soto attfyr hono i Huse. Mette Elling, som va braa’ast, trotta inki dette, daa han syntest, at han inki fortrøngde hono; flaug so upp aa graip ain Stain i Paisgruvunn, aa slarka te Manne paa Kjakin, so Kjøte svadde paa Kinnbaine aa Kjakin hekk ne paa Bringa. Daa vorto dai forfæld aa Kari-Elling sa’e te hino: „Du e daa stødt ain Tremens Gap, som ska fara so bainkjoyrt fram jamt.“ Derme toko dai te Laups paa Skogen aa torde inki hækje se frama paa Vegen paa haile tvau Døgre, daa fyst eva dai se te raise Vegalai’e si att, aa dai hoyrde aldri mair giti koss de gikk me Manne.
Um Sterke Jo aa Kari-Elling. De va ain Vaar han Kari Elling aa Systkinbaadne hass han Ola Ellingsson nørdre Villand raiste nord um Fjelle aa inn me Sjøpollo der fyr aa handle Fena’. Ain Dag me’a dai raiste ette Vegaslæpunn der, foro dai fram um ain Dungi Arbaisfolk, som hadde Hesta aa kjøyrde me. Ain taa Arbaiaro va stoyreful taa se, aa me’a han snudde Hesten hadde han se aat’aa slongde Sle’amai’en inn paa Okla hass Ola Villand, so de gjorde illt. Han vart brennesinna radt aa flarpa te Fante aggarhendes, so han valt vi’open aat Bakka aa laag aa gidda i Uvit. Me di raiste Karadn like radt, aa ingin taa Arbaishorgenn desse letst noko gaa. Handelskaradn raiste fram paa ait Bøle aa kvilte der. Daa dai hadde støgga ait lite Bil, hoyrde dai Svaal uti Garde aa Spursmaal ette, um de va nokon Fremmandkara der. Dai føngo daa Nysn um de, at dai voro der, aa desse Karadn, som hugsa kaa dai hadde gjort, bo’o Mannen um aa faa smyte se ut i ain Kleve. Dette føngo dai, men Mannhorgi drog se ette, fyst inn i Stugu aa so ut i Kleven, aa dai hadde i Fyrienda ai ovsterk Kjempe, som kallast Sterke-Jo. Han gauv radt i Hædna paa Elling Villand, aa dai te stuke Huse rundt ette Hædno. Hin Mugin sto aa gapte paa dai. Me’a fekk han Ola Vil-
