tru han ha set noko; ette di som hadde hendt der um Kvelden, tvelte dai fyre, at den Bonde hadde tiki Lekome, so som dai vist trudde, at han hadde tiki Sjæle. Dai spurde Mannen, kaa som va ti’s me hono, me di han kom innatt midt paa Nottenn. Han saag vanskipa ut aa kunna naule svara, taa di han va so gryskile uppskræmd. Daa han hadde stelt se, sa’e han dai taa alt, som va tegingi. – Hallingadn viste daa ’ki anna te gjera ell aa faa Annfinnssæten negraven, aa de gjorde dai um Morgonen. Daa dai komo aat Kyrkjegarde me Liki, gingo dai te Preste, aa spurde, um han vilde kaste Jord paa han, men Presten naikka de. Dai føngo daa uppkasta Greft, aa sette Like ne i aa jarda de sjølve der.
De fyste dette vart spurt haime høvde solaise, at ai gamal maalug Kjering kom inn i ain Plass, aa der raaka ho paa ho Aagaat Annsinnssæt Kjeringi hass Knut. Aagaat aa Kjeringi i Huse vorto usamd, aa Aagaat tok te aa lava illt aa let um, at han Knut skulde graie dai, naar han kom haim. Den gamle Kjeringi, som fyst kom inn, sat der aa togg paa si Tobaktugge, aa ho vart rai paa Aagaat fyr detta aa sa’e: „Du tar ’ki sita her aa lava so illt du Aagaat; nyst ain Dagen tok den Ljøte han Knut ut paa Grasvik i Sigdal“. Aagaat fekk hugillt ve dette, men endaa vilde ho inki tru, at de va sannt, at han hadde doytt, men ho gikk aa lydde aa spurde te Handelskaradn komo; daa fekk ho vita de fyr Ølvøru, aa umframt de, at dai hughailt trudde, at den Ljøte hadde tiki han me Bain aa Bunu.
Um ai Gjente taa Villando. De va ai Gjente taa Villandsættenn, som va væn, stor aa ferdig som den nettaste Kar aa sterk som Kjempe. De hende se so, at noko Guta hadde kytt taa dai nære Kjennskape, som dai hadde me dai væne Villandsgjentunn. Detta va kome atfyr ho, aa ho vart tjonve, men va loyn aa ful aa gat inki, fyrr ho syntest, de høvde fyr henne te aa faa hebne se me ængon Prainu. De laga se daa so, at de va ait Stim um Sumaren paa ain taa Grann-
