ette i Fosso; stundo va ho upp aa Vatne aa stundo ne i. Aane va over ain Maalsvegg brai, der han let ho dragast. Daa han kom upp te Villand, skreppte han taa se sjøl aa sa’e, at han hadde gjort ait Karsstykki aa drigi ain Timbrestokk over Aane. Elling Bror hass gikk ut, aa daa sto Hesten uta Dydn me Kjeringenn i Rovunn. Elling va aine likeso ill Mann i are Maata, men han kløkk taa dessa Syne. Me’a Annfinnssæten sat inne aa drakk Øl, skar Elling aav Taumadn, som ho va bunden me, aa tok hona inn aa lasta Bror fin fyr Aatferde hass. Knut tjaka paa me hono, aa Elling let daa um, at slikt Illmenne, som han va, vist maatte faa ain Udaue. Knut svara, at de fekk gaa som de vilde; aa me di skildest dai. Trast ette va han Elling nord i Nedstegard aa møtte der Annfinnssæte, som han helsa vinle te, men hin sette ait skrukkutt Enne. Daa Elling spurde, um han hadde noko imot hono, svara han: „Nai inki viare, men um ait Bil sku me talast ve.“ I Megarde budde den Ti ai gamal Kjering som aitte Gunhild, Korkjering i Hallstaingard hjaa hono Embrik, aa dit komo ain Lurdagskveld Elling aa Knut aa sette se paa Paiskrakken aa samtalast; dai totte uvandt me henne gamle Gunhild. Ait lite Bil ette hoyrde noko Umaga som sto’o uti Dydne, at han Elling sa’e: Du vil væl inki drepa me, Bror? aa at Annfinnssæten svara: Du burde ha de, men e har ki Hjarte te. Trast ette vart de slik Stuk inne, at dai tvelte, den aine drap den are taa Karo, aa ho Gunhild kom daa ut aa ba Folk koma inn, „for desse Jaaladn hadde daa vore ihop mange Gøngu.“ Brøradn sloost, te dai vorto vel troytt, aa sea raiste dai haimatt kor te se, aa vorto liggjand halvdau i flaire Daga; slikt hadde dai skrappa paa korare. Elling hadde faatt flaire Knivstyngi, so at dai maatte bera han i ain Karm sø att te Villand. Dai, som boro, bo’o han so vænt, um dai føngo Løv te aa sjaa Saare, Styngidn aa Slagi, men han svara: De e tidsnok aa sjaa dai, naar de svaipe me. Men han
