Han kravler op i vinduet, slår neven inn i ruten
så glasset raser singlende mot gårdens støpte sten —
og smiler triumferende og hopper ut fra skuten!
Og tre etasjers fall er nokså drøit for gamle ben…
— — — —
Men — fulle folk kan aldri slå sig helt ihjel, sir mange.
Og Kalsen ligger levende på lægevaktens bord
og mumler stolt: Nei pinedø om Kalsen er non fange!
Han brakk nok begge benene, men står på sine ord.
Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt… Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
