«Du lyse gud! Nei Kalsa, det er kvinnfolk som kan lyne —
det spruter gnister ta a som en smergelslipestein,»
sir konene i trappen, «ho! Der fikk 'n en i trynet!
Og enda ser a ut som a var bare skinn og bein!»
Det ender med at Kalsen prøver å flykte fra det hele.
Forgjeves! Hun er grådig som en gribb, og han en klut.
Han kryper under kjøkkenbordet uten munn og mæle.
Han synger ikke lenger. Men hans kone synger ut!
Så tar hun sjalet om sig og går ut. Og stenger døren…
Og Kalsen sitter fengslet. Uten øl og uten mat.
Han holder sig om hodet, ti det suser for hans øren —
det suser, — ja det suser som en stillehavspassat!
Han smiler rørt ved tanken. Og han synger litt og tuter
ved minnet om de sydhavspikers gylne deilighet…
Den gang var Kalsen fri og kunde velge mellem skuter!
Men nå — nå er han fange i sin egen leilighet.
Hva, satan…? Nei så pinadø om Kalsen er non fange,
han skal vel alltids ennå kunne hoppe overbord!
For hvem kan si han noen gang så Anton Kalsen bange?
Nei det er rekti, Kalsen — det var jaggu sanne ord!
Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/113
Denne siden er korrekturlest
