— Jeg kjenner ikke denne mann. Har aldri sett
ham før.
— Heller ikke i Berlin? Tenk Dem nu godt om. Gjennemgå Deres bekjentskapskrets dernede fra, hvis det er mulig.
Hammel syntes litt forlegen, da han svarte:
— Tja, jeg kan naturligvis ha støtt på denne mann i storbyens vrimmel. Men iallfall har jeg ikke nogen erindring om ham.
De to herrer hadde satt sig ned ved skrivebordet og Kjeldsen spurte videre:
— De kjenner en ung dame i Berlin som heter Fritzi Brehmer.
— Uff, utbrøt Hammel utålmodig og rykket tilbake i stolen, man har altså utspionert mig i Berlin.
— I Kjøbenhavn også, svarte Kjeldsen.
Hammel var begynt å bli irritert og det gjorde ham roligere. Han er krenket, tenkte Kjeldsen, det taler i hans favør.
— Jeg kjenner denne dame, sa Hammel, det er en fornøielig liten pike. Hun blir aldri trett. Og så kjenner hun Berlin ut og inn. Hun er uforlignelig til å holde ut natt efter natt på alle mulige kabareter og dansebuler.
— Og spillebuler.
Hammel trakk på skulderen:
— Nåja, jeg ynder å more mig, når jeg er ute og reiser. Jeg kan gjerne innrømme, at jeg i min egen by, hvor jeg har min daglige forretning, ikke gjerne vil forandre min borgerlige og adstadige form. Når jeg kommer ut, slår jeg litt til skaglene, som det
