heter. Men hvad fan vedkommer det politiet. Det er mine egne penger jeg bruker. Og jeg har råd til det.
— De gir mig her et lite innblikk i Deres naturell, sa Kjeldsen, det er ikke noget at si på Deres forhold, gubbevaremigvel, og De må ikke tro at politiet ønsker å blande sig op i det. Men siden vi nu er begynt å komme over i psykologien, som er så sterkt yndet av moderne kriminalister, må De tillate mig å fortsette litt: Jeg vet De er en velholden mann. Men tross det kan De vel ha Deres sorger og ergrelser. Motgang som går inn på Deres sjelefred. Har De det slik, at De for å glemme denslags sorger gjerne kaster Dem ut i —
— Utskeielser, fullførte Hammel, det er et sterkt ord kanskje, men det er iøvrig helt menneskelig, at en mann søker glemsel for private sorger ved adspredelser.
— Ser man det. Og kanskje har De nettop i denne tid . . . . Kjeldsen opdaget en uvillig bevegelse hos Hammel og spant ikke videre på tråden, men fortsatte således: For å komme tilbake til Fritzi. Hun er tatovert!
Hammel slo med papirkniven i skrivebordet og lo.
— Er hun det, sa han, det kan nok være det!
— Hun er tatovert her på underarmen med et tegn således:
Kjeldsen gjorde tegningen med pekefingeren i luften og fortsatte:
— Det er et tegn som går igjen i de fleste tyske ordbøker og som betyr et maritimt uttrykk.
Hammel lenet sig over mot Kjeldsen og spurte:
