«mord» gjorde nu damene aldeles konfuse. Fru Udvej kom straks på gråten:
— Hvad skal vi gjøre, sutret hun.
Idetsamme kom hun til å kaste et blikk bort til det store bordet, hvor alt syarbeidet lå henstrødd, og med den ekte kvinnelige logikk, som på en uforståelig måte forbinder en ulykke med alle slags personlige forhold, tilføiet hun rent på gråten:
— Å så kjolen min da!
Men så lød der en stemme henne fra den åpne spisestuedør, kokkepikens stemme:
— Jeg syns dere skulde telefonere til politiet.
Ja politiet! Det var det forløsende ord. Fru Udvej gikk til telefonen, og da hun efter forskjellige feilringninger endelig hadde fått forbindelse med opdagelseskontoret, begynte hun å gjengi hendelsen, akkurat som fru Halvorsen, usammenhengende og forvirret.
Men i den annen ende av tråden var der en nøktern og rolig stemme, som med sine spørsmål hurtig fikk lagt saken tilrette.
— Jeg har forbindelse med advokat Udvejs villa på Bygdø, sa stemmen, — meget vel. Og det er fruen jeg taler med? Og De har nettop fått besøk av husholdersken hos rentier Hammel? Huset på den andre siden av veien ja, jeg kjenner det. Hammel selv bortreist ja. En død mann på divanen, jaha, og med blodig ansikt. Det er godt. Hør nu, fru Udvej, husholdersken må ikke gå tilbake til villaen. Hun må bli hos Dem. Heller ikke De eller nogen annen må gå derover. De må heller ikke underrette nogen
