KAPITEL II
KJELDSEN OG HATTEN
Mens den gamle kavet sig frem gjennem sneen klynket hun av redsel, hun gikk for livet som om hun hadde spøkelser eller mordere efter sig. Halvt avmektig kom hun inn på «Rishaugen» til advokat Udvej. Advokaten selv var ikke tilstede, men derimot hans frue, Harriet Udvej, som hadde sydamer hos sig i anledning det forestående kongejubileum.
Til å begynne med var det umulig å få nogen sammenhengende forklaring ut av fru Halvorsen. Det eneste forståelige var, at noget fryktelig måtte være hendt. Forvirringen slo også ned blandt de andre damer og fru Udvej grep i farten til et trøstens ord:
— Ta det bare med ro, fru Halvorsen, sa hun inntrengende, De kan da skjønne, at det går over.
Men litt efter litt fikk damene av fru Halvorsens usammenhengende beretning en forestilling om hvad som var hendt: En fremmed mann på divanen . . . . lyset brente . . . . lå ganske stille . . . måtte være død . . . . Hammel borte . . . . døren åpen . . . . sorte lakkstøvler med gamasjer . . . ansiktet fryktelig blodig . . . blod på divanen . . . blod på gulvet . . . mord . . . .
Det ufattelige i hendelsen og fremforalt ordet