hemmelighetsfulle mystikk var der større linjer. Da var det mere i overensstemmelse med hele dramaets eiendommelige gåtefullhet, at Viviana, den uberegnelige, excentriske Viviana, hadde noget med forbrytelsen å gjøre. Hun hadde det også. Kjeldsen var overbevist om det. Hun visste noget. Hun skjulte noget. Kjeldsen stod og gjentok for sig selv hennes merkelige tilnavn: Storhertuginnen av Speilsalen . . . Himalayabetvingersken . . . . Kanalsvømmersken . . Nu var det hertil å bemerke, at hun var ingen av delene. Men en slik internasjonal forfløien dame kunde godt tenkes i forbindelse med en dramatisk begivenhet som denne.
Den omstendighet at Kjeldsen hadde anledning til å gå omkring her alene på åstedet gjorde, at enkelte nærmere detaljer ved affæren rykket ham tydelig nærmere. Således den åpne dør, nøklen. Hvor var nøklen kommet fra? Hvem hadde nøklen til huset? Morderen? Isåfall måtte det være en nær venn av huset, som visste om at Hammel var bortreist. Og her dukket Udvej frem igjen, naturligvis, den evige Udvej, som Kjeldsen ikke uten motvilje så innfiltret i sporene. Men den drepte kunde også ha bragt nøklen med sig. Denne mystiske fremmede som straks ved sin ankomst til landet optrådte maskert som en operettefigur. Hvorledes kunde nu han vite, at Hammel var borte? Fordi han kom fra Berlin . . . . Og Hammel var samtidig i Berlin.
Men, fortsatte Kjeldsen sine refleksjoner, det var ikke nok å vite for morderen, at Hammel var borte. Han måtte også efter all sannsynlighet være vidende
