om, at huset i det hele tatt var tomt. At også fru Halvorsen var borte den lørdag kveld. Og hvem kunde nu vite det? Her dukket et navn igjen op i Kjeldsens bevissthet, et navn som han ikke hadde tenkt på synderlig i de senere timer. Axel Axelson, chaufføren. Han visste det. Han kjørte jo selv fru Halvorsen bort til Seter om kvelden. Men Kjeldsen kunde ikke finne nogen rimelig anledning til å sette Axel Axelson i forbindelse med en slik forbrytelse. Han måtte da ned på et annet nivå, til et simpelt rovmord. Og noget simpelt rovmord var det ikke. Dertil var teknikken i denne forbrytelse for utviklet og for sjelden.
Men hvem andre visste om at huset stod tomt? Fru Halvorsen selv, naturligvis. Og så søsteren, Isidora. Men denne Axel Axelson . . . . Kjeldsen stod lenge og tenkte på chaufføren. Og han måtte smile ved sig selv. For i andre affærer var det nettop han, Kjeldsen, som grep til den simpleste løsning som den sannsynlige. Altså i dette tilfelle, at en chauffør som visste om at hans husbonds hus stod tomt, i nattens mulm og mørke narret en fremmed mann inn i huset, myrdet ham og røvet ham. Dette var alltid Kjeldsens bondelogikk. Mens de andre fra Lyonskolen, som Ebner og tildels Kjerulf, næsten alltid søkte å innfiltre undersøkelsen i fantastiske detaljer. Men nu stod han her selv Kjeldsen og lot alle de enkleste løsninger falle. Først og fremst selvmordet. Mulighet av Axel Axelson som rovmorder tok han ikke engang et øieblikk alvorlig. Og også advokat Udvej forkastet han. Han rent ut sagt kjempet for
