— Ja, ikke sant? Således kan store motsetninger
møtes i den menneskelige karakter.
Kjeldsen reiste sig brått. Privatopdageren også.
— Jeg håper ikke jeg har skuffet Dem, sa han. Og plutselig var det likesom han erindret noget:
— For å komme tilbake til den bagasjen, sa han, — den som blev avhentet på godsavdelingen, mener jeg, og som muligens kan være min venns. Jeg må virkelig uttrykke min beklagelse over, at det er lykkes en eller annen å komme politiet i forkjøpet og hente den. For politiet har den nemlig ikke.
— Hvorav slutter De det?
— For isåfall vilde De ha vist mig den. Og nu —
William Whistler svinget med hatten med en reverens til de nærværende, således som dårlige skuespillere gjør på scenen, når de skal ta farvel.
— Og nu, mine herrer vil jeg forlate Dem. Jeg vet nok at herrenes evne til skarpsindighet og analyse står langt over en almindelig privatopdagers. Men skulde det allikevel hende at herrene fikk lyst til å spørre mig om noget, rent for morskaps skyld naturligvis, for å se hvorledes jeg kan dumme mig, — så står jeg til tjeneste. Herrene kjenner min adresse. Farvel!
Under den siste del av samtalen var også Krefting kommet inn i værelset. Han fikk sin del av komplimenten og så med stussende nysgjerrighet efter den lille mann, som forstod med så megen verdighet og effekt å trekke sig tilbake. Politifolkene stirret på hinannen og var tause en stund.
