Så sa Kjeldsen — det glimtet av humor i hans
lyseblå øine:
— For å holde mig i stilen har jeg lyst til å utbryte: Guds død! Er det ikke sånn det heter? Jeg hadde virkelig ikke drømt om at jeg skulde opleve den berømte scene mellem den geniale privatopdager og den naive inspektør. Men nu har jeg oplevet den — og jeg har ovenikjøpet spillet en av hovedrollene. Altså, Guds død! mine herrer, hvad skal vi nu gjøre? Det er tydelig, at vi har hele den moderne videnskapelige polititeknikk mot oss. Det er Lyonskolens geniale improvisasjoner mot den gammeldagse polititeknikk, erfaringsteknikken. Også dr. Ebner går omkring mystisk smilende. Det er likesom han bare venter på at vi skal renne oss fast, for at han kan få anledning til ved et raskt trekk å vende hele situasjonen. Og nu denne lille spretten her med det engelsk klingende navn og iøvrig alle attributter for detektivromanen. Forøvrig, fortsatte Kjeldsen eftertenksomt, han er ikke så tåpelig som hele hans utstyr kunde la formode. Han vet noget. Hver og en av oss vet litt mere enn nogen av de andre. Og så er der nok en besynderlig omstendighet: Enhver ny person som kommer inn i spillet, hefter uvilkårlig et ledd til kjeden, uten at det er mulig å se hvor det hele fører hen. Vi har mange ledd nu, virkelig mange. Og hvad denne lille spretten angår, så gir jeg fan i alt hvad han sa, med undtagelse av et eneste lite ord som slapp ut av ham: Brehmer! Det er da ikke et almindelig navn og vi har det før i affæren i form av navnet Fritzi Brehmer . . . .
